OSLO: Nå slipper det 23 år unge supertalentet – for det er han, ifølge så vel voksne americanafans som yngre hipstere – sitt selvtitulerte debutalbum.

Men allerede har han rukket å være februars byLarm-snakkis og spille en rekke store sommerfestivaler.

Unge Alaska – som egentlig heter Aslaksen til etternavn, kommer fra Åmli i Aust-Agder og treffer det norske publikummet via LIPA-studier i Liverpool – er nesten glad for at albumet var påbegynt allerede for et år siden.

– Mottagelsen i vår ble et sjokk, selv om det var positivt, sier han til NTB.

Les Fædrelandsvennens anmeldelse av "Jonas Alaska" her!

– Noe nytt

Det var broren hans, Thomas, som spilte musikken hans for Thom Hell på nevnte nachspiel. Dermed ble Jonas Alaska invitert i studio med Hell og hans samarbeidspartner Even Ormestad, og et lite kremlag av musikere.

Resultatet ble en riktig så popete innpakning, kanskje litt uventet når det kommer til en tynn kar med lisseslips og tunge øyne under Dylan-hatten.

– Det var moro, i forhold til at med musikken jeg lager så kunne dette gjerne endt som en hipsterplate, analogt og skranglete innspilt på soverommet mitt. I stedet blandet jeg stilen min med innpakningen til Thomas og Even, slik at det ble noe nytt og mer interessant, fastslår Jonas.

For han ville gjøre «noe annet» enn å gå så lofi som han ellers lett kunne gjort. Det er kanskje dét han mest har igjen etter sine unge år med Bob Dylan-dyrkelse, funderer han selv:

– Helt i starten ville jeg bare herme etter Dylan. Idag har jeg ham som den listen jeg måler alt opp mot. Ikke nødvendigvis for musikken jeg lager, men mer for at han er den han er – artisten som stadig vekk finner på noe nytt, og som aldri lar seg rikke. Han er sin egen, og det ser jeg opp til.

Sier Jonas Alaska og legger til med et skjevt smil:

– Jeg er kanskje den som er mest kritisk til dårlige Dylan-etterligninger!

Male bilde

Jonas Alaska er glad for at han når ut så bredt som han gjør. For det har han gjort med sommersingelen fra platen, «In The Backseat». Samtidig gleder han seg til å vise frem andre låter også, fra den varierte platen.

– Jeg er en singer/songwriter, og den musikken jeg har laget nå er popmusikk med elementer av americana. Jeg har begynt å like å skrive om tilgjengelige ting, og ikke bruke så mange metaforer, så folk kan forstå. Jeg vil gjerne ha folk med, så får heller vinklingen være original – og metaforene først komme i tredje vers, ler han.

Noen ganger har Jonas Alaska mest lyst til «å male et bilde», sier han; fortelle en historie.

– Det gjør jeg i låten «Robert Ollinger», som handler om en amerikansk outlaw. Det er bare moro. Andre ganger vil jeg skrive om situasjoner jeg er i. Som når du blir kjent med familien din på ny, fordi du er i ferd med å bli voksen, sier Jonas, som også slipper en ny singel nokså annerledes enn sommerens slager:

Låten «October» handler om en slektning som druknet, 20 år gammel.

Skarrer

Jonas Alaska er hyllet for låtskrivertalentet sitt, men skrev ikke sin første sang før han var 18–19 år. Først kom Dylan-hermingen, inspirert av helten og hans plater. Så dro han 20 år gammel til Liverpool og Paul McCartneys talentskole LIPA, som fikk ham på nye spor.

– Der ble jeg introdusert for mye annen musikk, og begynte å prøve ut ting. Jeg lærte ikke så mye av selve undervisningen, men mer alt rundt. Det minner mye om en folkehøyskole – så jeg ble lei etter hvert, sier han og tar på oppfordring McCartney-historien – om da han som en av et fåtall LIPA-elever fikk fremføre egne låter for far sjøl.

Det var da Beatles-legenden spilte munnspill som akkompagnement.

– Jeg sa jeg hadde glemt mitt. Han hadde et lite minimunnspill hengende i nøkkelknippet sitt og var flink på det. Det var ålreit, det, sier en nøktern Jonas Alaska – som den siste tiden har hørt på sen Fleetwood Mac, David Bowie, Hank Williams og Gram Parsons. Og så Hellbillies, da.

– Jeg var helt hektet på dem i fjor, en liveskive de har gitt ut.

Selv velger han å synge på engelsk.

– Jeg har sånn skarredialekt, så det er best slik.