KRISTIANSAND/OSLO: Oppslagene har vært hardtslående om Cornelius Jakhelln. Om da han og bandet Sturmgeist ble knyttet til en skolemassakre i Finland. Eller da hans raseri ble sammenlignet med Anders Behring Breiviks. Det har gjort noe med ham.

— Det satte i gang en dyptgående selvransakelse hos meg. Boka er en vandring gjennom mine tidligere tekster, og en fortelling om livet til en ung mann som tok en uventet sving, sier han.

Det har også ført til at forfatteren har blitt mer kjent med seg selv.

— Ja. Det handler om å justere og korrigere egen selvoppfatning. Det fascinerende med å skrive boka, er at jeg ser hvordan hjernen henger etter kroppen. At jeg av og til tenker tanker som var riktige å tenke for to år siden, det ligger en forsinkelse der, sier han.

Sammenlignet med Breivik

"Hvorfor føler jeg så ofte sinne? Kunne sinnet drevet meg fra fornuften og inn i barbariet? Kunne raseriet ledet meg, en ung, nordisk mann med filosofisk utdannelse, inn i en radikaliseringsprosess med drap eller selvmord som mulig resultat?" spør han i essaysamlingen. En av tekstene gjorde ham fysisk dårlig.

— Jeg fikk en fysisk reaksjon og ble småkvalm. Teksten var et raseri over overfallsvoldtektene i Oslo, hvor jeg ville nøytralisere trusselen. Det vendte seg i magen å skrive den teksten som jeg hadde skrevet i 2004, etter det som skjedde 22. juli, sier han.

For mye er forandret siden 22. juli, også for ham. Jakhelln har også fått spørsmål om han og Anders Behring Breivik har noe av det samme i seg.

— Jeg vet ikke om det var snakk om meninger eller terroristiske tilbøyeligheter, men det var et dumt spørsmål, et utslag av medienes permanente trang til å forenkle komplekse problemstillinger. Jeg stiller meg uforstående til det, og vil ikke ta det innover meg.

— Har du blitt mer ydmyk?

— På noen områder. Jeg har tro på det jeg skriver, men om det blir oppfattet feil eller annerledes enn jeg hadde ment, så er det et problem. Jeg er mer villig til å innrømme at jeg kan tar feil nå, og mer åpen om min tvil. Tvil burde hatt større plass enn tro i offentligheten. Vi burde ha flere biskoper som tviler, enn biskoper som tror. Det ville vært bra for samfunnet, sier han.

Ble mobbet

"Jeg forstår ikke hvorfor jeg skriver som jeg gjør. Hatet. Sinnet", skriver han. Forstår han det bedre nå?

— Vi lever i et samfunn som tar hånd om overgripere og gjerningsmenn, men ingen strategi å tilby ofre. Nordsjøofrene. Incestofrene. Innvandrerkvinner på krisesenter. Mobbeofrene, som jeg selv har vært.

For Jakhelln ble mobbet. Ble kalt «albino» og «hviting». Fra han var elleve år gammel vurderte han flere ganger å ta livet sitt. "Jeg ble mobbet for mitt utseende, hånet og fornærmet. Jeg ble dyttet rundt og herset med. Jeg følte meg aldri trygg i friminuttene", skriver han i boka. På ungdomsskolen begynte han selv å mobbe, spesielt innvandringsungdom.

— Mye kan nok forklares med tankegangen fra 80-talls tanke fra Kardemommeby-Norge. Alle hadde én tv-stasjon, alle var hvite, kjørte Skoda, spiste lungemos. "Gutter erter gutter", tenkte man da, og det var greit. I dag vet vi at man blir skadet av mobbing.

— Du også?

— Ja.

"Det er ingenting Kristiansand hater så mye som tapere. De som skiller seg ut. Eller enda verre: De som utmerker seg", skriver han i boka. Og kaller Kristiansand for "Mørkets nådeløse by".

— Er du bitter?

— Jeg ser ikke på meg selv som bitter. Tekstene mine har betydd mye for enkeltmennesker, og blitt brukt i undervisning. Jeg har positive følelser for Kristiansand også. Men min oppgave er å tenke kritisk, og helst bidra til at problem blir løst, sier Jakhelln.

Krig mot seg selv

I boka erklærer han krig. "Jeg får stadig større lyst til å kjempe, og denne boken kan i så måte betraktes som en personlig krigserklæring. Krig, men mot hva da? (...) Forfølgelse. Urettferdighet. Feighet. Kunnskapsløshet."

— Det er også en krig mot meg selv. Boka begynner med et selvoppgjør, hvor jeg kaster et kritisk blikk mot meg. Hva heter det? Å feie for sin egen dør først?

Når boka kommer ut i dag, forventer han at noen blir provoserte.

— Jeg forventer at de enøyde blir provosert, og at de med synet i behold reagerer med skepsis, ettertanke og kanskje en glede over at boka blir utgitt, sier Jakhelln.

For han mener han tar opp tabubelagte tanker, spesielt i etterkant av voldtektsbølgen i Oslo i år.

-Det er fortsatt ikke greit for en hvit mann å si at det er en sammenheng mellom innvandring til Norge og den tapte tryggheten i Oslos gater. Kjæresten min må fortsatt ta drosje hjem fra byen. Jenter blir voldtatt i Slottsparken annenhver helg. Det er uholdbart. Norge er en sinke når det gjelder å vise handlekraft i sånne situasjoner, sier Jakhelln.