ARENDAL: En hyggelig og blid Julian Casablancas (31) tar imot Fædrelandsvennen backstage på Hovefestivalen. Han skal straks på scenen, men ingenting haster for verdensstjernen og rockeikonet fra supergruppen The Strokes, og praten går om norsk natur, fjorder og blått hav.

— Alt er så vakkert her. Vannet er vakkert, veiene er vakre, kvinnene er vakre. It’s damn beautiful, everything. Norge minner meg litt om New Hampshire hjemmefra, sier han.

Turnébandet har han satt sammen av nære kamerater og bekjente musikere.

— Men vi er alle blitt gode venner nå. Det flyr mye vittigheter og sarkasme mellom oss i gjengen når vi henger sammen mellom konsertene.

”Tettere” enn Strokes

Det er gått noen måneder siden Julian Casablancas debuterte som soloartist med albumet ”Phrazes For The Young”, og han turnerer nå Europa med materiale fra albumet.

— Jeg er jo fornøyd med skiva, men jeg ser at jeg kanskje har safet mer enn jeg burde ha, forklarer han.

Han sammenligner sin tilværelse som soloartist med å lære seg noe nytt, som baking:

— Alle må jo begynne et sted, og så lærer man etter hvert. The Strokes er jo ganske rett fram og enkelt, nå har jeg fått gjøre litt ”tettere” ting, fått være litt vag av og til og har kunnet leke meg med avanserte rytmer, sier han.

- Hva savner du?

— Jeg tror nok de neste tingene jeg skriver blir mer melodisk ”weird”, sier Casablancas, og regner med han gjør et nytt album.

Casablancas og The Strokes slo igjennom tidlig på 2000-tallet, og albumet ”Is this it” ble kåret til tiårets album av rockemagasinet NME.

Siden 2006 har bandet hatt en uoffisiell pause, etter at albumet ”First Impressions of Earth” traff markedet i 2006. - Går du solo nå, da? Er det planen fremover?

— Tja, jeg tror vel egentlig jeg kan klare å gjøre begge deler fremover. Jeg får se, jeg får vel føle meg litt fram.

Landkrabbe

Låtene skriver han stort sett hjemme.

— På en stol, i sofaen, i senga. Av og til med et lite keyboard. Jeg skriver stort sett alt materialet mitt hjemme.

Casablancas ble far til sønnen Cal i januar i år, og kona Juliet, er tidligere assisterende manager for The Strokes.

- Hvor føler du deg mest tilfreds, ute på turné eller hjemme?

— Definitivt hjemme. Jeg er ikke som sjømenn, som lengter ut på sjøen så fort de har beina på land. Da jeg var på båttur utenfor sørlandskysten tidligere i dag, ble jeg uvel, og det var bra å sette føttene på land igjen. Jeg er ei landkrabbe, gliser han.

Normalt ikon

Om han er aldri så mye rockeikon og stjerne, har det ikke gått til hodet på 31-åringen.

— Jeg forsøker å ikke se på meg selv som det. Hvis du ser på stjerner som David Bowie, Prince, så tenker jeg at en berømt artists forbannelse raskt kan bli at man begynner å tenke om seg selv at man er et ikon. Så står man kanskje i fare for å miste seg selv litt.

— Kona di og kameratene dine ser sikkert ikke på deg som et ikon, selv om du jo er det?

— Haha. Nei, det gjør de ikke. Men takk, likevel.

- Du er en normal fyr?

— Så normal som man kan være i denne crazy bransjen.