Hun er et sta menneskebarn, denne frøken Wei. Hun etterlyser Zhang gjennom jernbanestasjonens høyttaleranlegg, hun skriver en bunke etterlysningsplakater. Ingenting nytter. Så blir hun tipset om TV. I halvannen døgn står hun utenfor TV-huset for å få kontakt med redaksjonsjefen der. Hun lykkes. Hun kommer på TV, i et program a l NRKs "Tjueen". Og der får hun etterlyst Zhang. Han kommer til rette. Men hennes TV-opptreden resulterer i en rekke gaver til skolen, og TV-selskapet reiser med de to hjem, til landsbyen, til skolen, til borgermesteren. Det rører alltid litt ved en å se slike fortellinger. Et hakk sterkere blir det nå en får opplyst at dette er sant, hvert bilde, hvert ord. Faktisk spiller de fleste seg selv: Lærervikaren, borgermesteren, og så videre. Men det mest interessante er at gjennom Zhang Yimous klare, våkne og bevegelige regi får han gitt oss en meget tydelig innsikt i Kina av i dag. Og der fortelles det at på grunn av fattigdom går nær en million elever ut av skolen hvert år. Ca. 15% føres tilbake til skolen ved at skolene mottar gaver. Og det er akkurat dét denne rørende lille fortellingen setter fingeren på. Og det gjør den svært tydelig.Ikke en eneste.
Kina 1999. Regi: Zhang Yimou.
Manus: Shi Xiangsheng.
Produsent: Zhao Yu.
Skuespillere: Wei Minzhi. Zhang Huike. Enman Gao. Tian Zhenda.