I Oliver Stones dynamiske billedspråk, et språk som er både eksplosivt, fantasifabulerende, glidende og fastfrossent, det minner om både jazz, rock og ræp, viser han både "gladiatorkampene" på banen og innsiden av dette nesten lukkede universet. Det verbale er en bredskuldret prosa. Noe av den prosaen festner seg i en. Al Pacino uttaler: "Fotball, selve spillet på banen, er rent. I motsetning til livet. Livet er grusomt." Og: "Du vinner som lag, som individ taper du". Rundt han grupperer det seg hederlige spillere på hell, unge, arrogante primadonnaer, kyniske forretningsmenn, horer og mennesker som lever i en form for fotballnostalgi. Dynamisk, ja. Medrykkende, jada. Og med skuespillere av høyt vitalitetsfres, Al Pacino overbeviser som alltid med sin blanding av ru røffhet og barsk ømhet, han er filmens senter, ting oppleves gjennom ham. I en mindre rolle, som alkolisert enke etter en tidligere eier av Miami Sharks, opplever vi Ann-Margret i nydelig balansert tolkning. Men: Som ofte ellers kan Stone i sin regikunst tidvis bikke over i det helt maniske og få en slags messende gjentakelse i sine billderekker. Så også her. Sum: Slett ikke en av Oliver Stones mest engasjerende eller dyppløyende filmer. Men Stones ting i andre divisjon, er ofte som andres førstegrøde. Any Given Sunday
USA 2000. Regi: Oliver Stone.
Manus: John Logan og Oliver Stone.
Produsenter: Clayton Townsend. Lauren Shuler-Donner. Dan Hals.
Skuespillere: Al Pacino. Cameron Diaz. Dennis Quaid. James Woods. Jamie Foxx. LL Cool J. Jim Brown. Ann-Margret. Charlton Heston.