3

Det var bare fordi jeg hadde lovet å anmelde boka at jeg orket å lese den ferdig. Den er dyster. Tung. Og har liten utvikling. Men den er særpreget "Belsviksk". Alle de sarte og nære metaforene er der, nærheten, lukter, beskrivelser av klam hud og av spente muskler. Belsvik gjør som han pleier, skriver en strøm av fornemmelser, om det ordløse, følte og usagte. I det er han en mester.

Selvdestruktiv spiral

Men etter hvert blir det vel mye av det. Lite framdrift og mye sirkling omkring smerte uten adresse. Her fins ingen glede, ikke noe smil, ingen livgivende blomst og ingen varmende solstrime. Ingen vennskap, ingen nærhet. Bare ei jente i en nedadgående, selvdestruktiv spiral. Romanen pendler mellom fortid og nåtid, der begge kaster skygge over hverandre. Bare avslutningsvis dukker det opp som pleier å være menneskers redning, en person som holder ut og som gir tilhørighet. Men selv det ser ikke ut til å være nok for hovedpersonen Berit.

Så autentisk som mulig

Boka likner et journalistisk prosjekt, der forfatteren setter seg fore å få tak i historien så autentisk som mulig og fortelle den ærlig og usminket. Sånn er den nøktern, uten føringer for hvilke konklusjoner en skal trekke av det leste.

Historien til Berit kan sikkert leses som en om årsak og virkning. Men den lesningen er verken påtrengende eller den eneste mulige. Like slående er fremstillingen av jentas manglende selvoppholdelseskraft; det totale fravær av egenomsorg og av trass og kampvilje.

Seksuell selvødeleggelse

Det er ikke slik at folk som opplever overgrep er predisponert for å gå til grunne. Verden, og Sørlandet, er full av kvinner, barn og menn som har karret seg videre og kommet seg på bena uten å havne i den hengemyra av rus og seksuell selvødeleggelse som romanens Berit gjennomlever. Det er på ingen måte skrevet i stjernene at alle som opplever overgrep må bli verken rusmisbrukere eller trygdede.

Følelsesmessig fangenskap

Det Belsvik skal ha ros for, er å formidle så tett og nært den forvirrede sinnstilstanden til ungjenta Berit, og like intenst det følelsesmessige fangenskapet hun har havnet i som pillemisbrukende 60-åring. Ved å gå så tett på, får han leseren til å oppleve hvordan hun har det. Og vi skjønner at det ikke har noen hensikt å be folk som har det sånn å ta seg sammen. Men der Belsvik svikter, er på det dramaturgiske. Boka blir liksom mer en slags litterær psykiatrisk journal enn en roman.

Belsvik krever vel mye av leseren, som nok må være spesielt interessert for å glede seg over denne boken. Som novelle hadde den kanskje fungert bedre.