Utstillingen var godt besøkt under åpningen lørdag. Alle Kristoffersens bilder er fra de siste tre årene. Foto: Torstein Øen
Hvorfor denne trangen til å lage et avtrykk av seg selv? spør kunstneren. Her et knippe av Kristoffersens "selfies". Foto: Torstein Øen
Selfies 5.jpg Foto: Torstein Øen
Selfies 7.jpg Foto: Torstein Øen
Selfies 10.jpg Foto: Torstein Øen

ARENDAL: — Selvportrettet har eksistert helt siden vi klarte å krype inn i en hule og skrible på veggene der, sier Hanne Lydia Opøien Kristoffersen. Hun står bak utstillingen "Selfies", som står i Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal til midten av desember. Her kommenterer hun både populærkultur, religion og kunsthistorie.

Bildene er inspirert av et noe mer moderne selvportrett enn de huleboerne sto for: Det folk tar av seg selv med mobiltelefonen og deretter legger på nett. På bildedelingstjenesten Instagram fins det visstnok over 40 millioner bilder av denne typen.

Ikke kontroll

Noen sekunder før utstillingen åpner på Bomuldsfabriken lørdag, tar Kristoffersen Fædrelandsvennen med på en omvisning. Hun er nervøs, og litt stressa, men mest glad for å få stille ut bildene sine her. Kristoffersen har jobbet med selvportretter i lang tid, men bildene, tegningene og videoene i denne utstillingen er alle fra de siste tre årene. Og hovedbolken med "selfies" er helt ny.

Begrepet selfie oppsto ifølge kunstneren rundt 2005, og fenomenet tok av rundt fem år senere da det ble mulig å snu mobilkameraet.

— Hva er interessant med denne "selfies-bølgen"?

— Det mest interessante er at vi kaster fra oss disse portrettene på nett, slik at andre kan bruke dem eller forvrenge dem, som kanskje ikke er gunstig. Man har ikke kontroll. Så er det jo dette at man setter spor etter seg selv, som de også ønsket å gjøre den gangen med hulemalerier. Det er egentlig ikke så veldig annerledes, det er bare en annen måte å gjøre det på. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor denne trangen til å lage et avtrykk av seg selv?

Tildekket

Kristoffersen forteller at mye av drivkraften bak selvportrettene har vært å prøve å være sitt eget forbilde. Så langt er det nemlig menn som har eid kunsthistorien med sine selvportrett.

På flere av Kristoffersens bilder er modellens ansikt tildekket. Hun forklarer:

— I Oslo går jeg gjennom mange kulturer hver dag, og det gjør at jeg blir mer bevisst på min egen. En annen kultur kan være tildekket, mens jeg selv er ganske avdekket - uten egentlig å ha tenkt over hvordan jeg har kledd meg. Sånne møter, som kan vare bare et nanosekund, har inspirert meg til dette, sier hun.

Villig modell

"Det oransje rommet" i utstillingen representerer selvskading, og bildene handler om unge mennesker som ikke har det så bra. I segmentet "Back to Nature" tar kunstneren selvportrettet ut i naturen. Og alt henger naturligvis sammen. Trolig litt mer gjennomtenkt og litt mer gjennomført enn de utallige selvportrettene som tas med mobilen hver dag. Men kunstneren bedyrer at hun ennå ikke har begynt å bli lei av seg selv etter å ha vært sin egen modell på så mange bilder.

— Nei, hvordan kan du tro det? ler hun.

— Jeg er en villig og samarbeidsvillig modell. Og det å jobbe med seg selv betyr ikke nødvendigvis at man konfronterer seg selv, slår hun fast.