Hadde bare boka vært strammet inn og kuttet med 150 sider, hadde den kanskje vært ok.
Denne sjuende kriminalromanen i serien om etterforsker Kolbjørn Kristiansen (K2) og hans funksjonshemmede medhjelper Patricia er den svakeste hittil. 420 sider med avhør er ikke bare drøyt, men direkte kjedelig. Mens de foregående bøkene om K2 har hatt flere spenningsoppbyggende, handlingsmettede scener, er denne så å si kjemisk fri for handling. Og det blir krevende lesing i lengden, spesielt med den måten Lahlum har valgt å gjøre det på. Plottet er også altfor komplisert. Her skal løses hele tre mord, supplert med et fjerde mot slutten, utført i forskjellige tidsepoker og uten direkte sammenheng med hverandre. Når morderne omsider avsløres etter endeløse avhør, er drapene dårlig motivert og følgelig lite troverdige.
Det historiker Lahlum er eminent på, er å skape en historisk autensitet som ramme for plottet. Kroneverdier, levestandard og politikk stemmer med hvordan ting var rundt 1973. Likevel halter beskrivelsen av personene, som blir karikerte sjablonger. Ingen snakket slik som karakterene i denne boka gjør med konsekvent foranstilte pronomener: «Min ektemann, din unge kjæreste, mitt ekteskap, min uro, hennes uvilje, mitt håp, hans rapport». Stolprete blir det når en sønn eksempelvis sier: «...da mor via telefonen nådde fram...« Det kunne kanskje fungert som stilgrep én gang eller to å la K2 fortelle leseren hva han oppfatter og tenker etter avhørene, men når forfatteren stopper opp etter så godt som hvert eneste lange sitat fra avhørene og sier hva jeg-personen K2 tenker, mener, noterer og planlegger, blir det fullstendig over-kill. Dette gjør beretningen overtydelig, uelegant og dessuten unødvendig lang.
Etter et sitat fra et avhør lyder eksempelvis påfølgende setning: «Jeg sa at (....), og tenkte for meg selv at (...). Deretter spurte jeg om (...)»
Hadde bare boka vært strammet inn og kuttet med 150 sider, hadde den kanskje vært ok, men denne vil jeg ikke anbefale noen å bruke tid på.