Trond Kverno: Matteuspasjonen
Oslo Domkor
Dirigent: Terje Kvam
Vox Evangelistae-solister: Marianne Hirsti (sopran), Marianne Andersen (alt) Ian Partridge (tenor), Joseph Cornwell (tenor) og Njål Sparbo (bass)
Vox Christi-solister: Timothy Brown (kontratenor), Douglas Leigh (tenor I), Ian Lyon (tenor II), Colin Campbell (baryton) og Adrian Peacock (bass)
Kristiansand Domkirke KRISTIANSAND: Innledningsvis redegjorde komponisten for verkets tilblivelse i 1968, som i høy grad ble initiert av en samling responsorier skrevet av Kvernos åndsfrende Willy Abildsnes. Disse viste seg å være basert på og hentet fra ulike skrifter i Bibelen, fra første til siste skrift. Første Mosebok var sterkt representert, likeså Johannesï åpenbaring, men også Salmenes bok, profeten Hoseas, brevlitteraturen og evangeliene gjenkjentes. Hensikten var å gi en sterkere betoning av Den Seirende Kristus enn det bildet som Bachs pasjoner tegner, nemlig den Lidende Frelser. Tankene går da til Heinrich Sch»tzï Matteuspasjon, og Kvernos verk er da også beslektet med dens utelukkende vokale uttrykksmidler, men er bygd over en ulike mye større lest med helt andre krav til korstørrelse og solistoppbud. I faktadelen er allerede nevnt to solistgrupper. Kristus-gruppen opptrådte alltid som én helhet som sang Kristi direkte tale i evangelieteksten, men Evangelist-gruppen ble behandlet med stor frihet. Noen ganger sang den som et ensemble, noen ganger bruktes bare sopranen, noen ganger alten, eller en tenor, eller bassen, eller man fikk en duett eller en trio — alt etter hva evangelistpartiet berettet. Sangere fra disse to gruppene sang også solistpartier i responsoriene, samt replikkene til Judas, Peter, Pilatus og Kaifas og andre. Korstørrelse er nevnt. På samme måte som solistgruppene er delt i to, er også koristene fordelt på to kor, med til dels ulike oppgaver. Ofte fremstod de som ett kor, andre ganger som et dobbelt kor, og enkelte ganger responsorialt. Etter dette korte overblikket over bruken av solister og kor, synes kanskje kritikkens overskrift å være godt i tråd med vanlig norsk selvskryt, eller hva? (Teller man de norske musikkverk som har vunnet verdensry, klarer man seg meget godt med ensifrede tall.) Det får så være, og det er lite tenkelig at Matteuspasjonen av Trond Kverno vil kunne konkurrere med Bachs og Händels verker i antall oppførelser, men det er med stor glede og trygghet at man kan slå fast at det var et stort samtidsverk som ble fremført i Domkirken i går, og det oppfyller helt og fullt kriteriene for de store pasjoner knyttet til påsken. Tonespråket var tonalt, men i høyeste grad elastisk. Her var det modalitet, og klare dur-moll-relasjoner i både samklanger og kollisjoner, litt cluster hørtes også, velplassert tonløs sang (hvisking), mange små og store lydmalerier, og svære krav til både koristenes og solistenes intonasjonsevne i de utallige utgaver av dissonerende klanger og utsving i alle slags styrkegrader og modulerende forløp. Terje Kvam hadde med tre hjemlige solister. Marianne Hirsti og Njål Sparbo har opptrådt flere ganger i Kristiansand, og vi vet hva de står for, men jeg må føye til at Njål Sparbo var mer glimrende enn noensinne! Men han var så visst ikke alene om å gjøre kvelden til et av årets kirkefestspills desiderte høydepunkt. Marianne Andersen og de syv engelske solistene var av ypperligste klasse - hva kunne man vel ha ønsket bedre?! Terje Kvam holdt det hele sammen i et sikkert grep; det er ikke for ingen ting at Oslo Domkor holder sitt høye nivå. Anders B. Faksvåg (May 14 1999 12:14PM)