Av Ulrikke Benestad
Regi: Christine Helland
Med: Steffen Mulder (Jacob), Lars Emil Nielsen (Peder, terapeuten), Ann-Ingrid Fuglestveit-Mortensen (Mari) og Anne Ma Usterud (Anne, bestemor)
Kilden, Intimsalen
Mari og Jacob er unge og har uhelbredelig kreft. Jacob fikk to måneder igjen å leve. I stykkets nåtid har han levd et halvt år, altså er han «på overtid». De to møtes på et behandlingssted i Spania, «Villa Contigo», huset hvor noen «går med» den siste veien. Her er mindfulness og beslektede moderne terapiformer i bruk. I tillegg til de to unge møter vi terapeuten selv og Maris bestemor.
Formen, denne i vår tid (og med lange røtter) så ofte brukte veksling mellom realistisk spill og stiliserte sekvenser, med særlig mye direkte tale til publikum, synes jeg er problematisk i dette stykket. Det oppstår noen gripende øyeblikk når samtalen mellom de agerende spisser seg til, topper seg i utbrudd, eller når en blir svar skyldig. Men så brytes realismen og vi får proklamasjoner av smerte eller sorg, av hva livet skulle ha blitt men ikke kan bli, og disse proklamasjonene kommer så hyppig at de blir påfallende. Teknikken med å la alle fire være på scenen hele tiden er også verd et spørsmål.
Terapeuten er forsynt med kamera som brukes gjennom store deler av stykket til å projisere nærbilder av ansikt på et slør på bakveggen. Vel er det på mote for tiden, men det er ikke alltid det fungerer godt. Det fungerte svært bra i «Natten er dagens mor» nylig, her blir det bare mas.
Stykket holder frem mange problemstillinger uten å bore dypt i dem. Angsten blir en påstand. Den religiøse problematikken blir fint behandlet, men ikke dypt. Fysisk smerte, kroppens forfall, sinnets opprør, pårørendes forventninger og den sykes selvbilde, alt er man innom, men mest som pirk i en teatralsk overflate. Og så virker det som om dramatiker og regissør har hatt behov for å latterliggjøre visse terapiformer, uten at jeg vet om det er tilsiktet. Musikken, signert URO, faller godt inn i atmosfæren av terapeutisk landskap. Skuespillerne jobber godt, men får i liten grad gestalte personer, mer er de typer. Likevel klarer de å røre meg som tilskuer.
