Forfatter: Lars Verket

Sjanger: Dokumentar

Forlag: Eget forlag

Den er laget av et menneske som er på vandring i livet, som padler og går, som ser og opplever, som sanser og som synes livet er så intenst og sterkt at erfaringene må deles med andre. Lars Verket er en raus mann. Ikke bare deler han turen fra Tønsberg til Trondheim, for det meste i kajakk, men også til fots og på andre måter, med leseren. Han deler dagboksnotater, tanker, drømmer, synspunkter og kritiske kommentarer med oss, gjennom 250 sider. Her er mengder av bilder, de aller fleste ved Lars Verket, noen tatt av andre.

Og så er det tekst, dels sammenhengende, dels litt springende, med sitater fra hist og her, tanker som andre kloke mennesker har formulert, og selvsagt mange utsagn om det å være pilegrim, vandrer, en som er under veis.

Kanskje fordi jeg selv har pilegrimserfaring, var denne utgivelsen en helt spesiell glede i denne bokhøsten. Likeså kan det ha med det å gjøre at jeg fremdeles har kajakk, etter at jeg fikk min første i 1962. Lars Verket har utgitt hele fem padlebøker tidligere. Hva han ikke kan om holmer og skjær på Sørlandskysten er neppe verd å kunne, med mindre man er «småbruker og ålefisker» i en av uthavnene i området.

Forfatteren forteller rett fram om livet i kajakken på pilegrimsferd fra Tønsberg, kanskje burde han ha skrevet Tunsberg, siden han ender i Nidaros?

Vi leser om frost og kulde, le og varme, sult og avmakt, men også om den store tilfredsstillelsen i en kopp kakao eller en varm dusj hos en fremmed som inviterer inn i hus. Selv om han sitter rimelig trygt i sin kajakk, på overflaten, nøler han ikke med å gå i dypet, særlig i kapitlet «Den indre reisen», de siste 60 sidene av boka.

Dette er ei bok som åpner for tanker og følelser jeg gjerne går inn i. Og som jeg ofte vil komme tilbake til for å finne glede og inspirasjon til veien videre, og ikke minst til å få hjelp til å se det gode og vakre heller enn alt det andre. Som han sier, når ting ikke blir slik han hadde planlagt:

«Det blir ikke annenrangs, det blir bare annerledes». Det er et sunt perspektiv.

Kritisk? Jo, han kunne ha brukt etternavn også på en rekke av de personene han omtaler ved fornavn. Han kunne ha forklart hva en «geocacher» er for noe, slik at jeg slapp å slå opp på Google for å finne det. Og noen steder blir det forhastet, som når han sier om Kirkehavn på Hidra: «Her har de ei flott kirke». Gå i land neste gang, og se.