Pat (Bradley Cooper), en forholdsvis ung mann , mister både jobben, huset, håndgrepet og fotfeste da han bokstavelig talt finner sin kone i dusjen med en kollega og de forteller ham om å holde seg vekk. Etter åtte måneder på en institusjon, kommer han hjem til sine foreldre på prøve. Der oppfører han seg som en tenåring med tilpasningsvansker. Saken blir ikke akkurat bedre ved at faren (Robert de Niro) er en overtroisk gambler som en gang i tiden må ha blitt operert for realitetssans.
Han støter på en ung kvinne (Jennifer Lawrence) i nabolaget. En ukonvensjonell én, er det lov å mene. Det oppstår en glød mellom dem som ingen så ville komme. Aller minst de to. Og teknisk sett er de gift, begge to...
Det er en film med mye lyd , dette. I betydningen mye larm og leven og "snakke i munnen på hverandre". Og mye ut og inn av dører.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er et mirakel at regissør/manusforfatter David O. Russell holder limet sammen og får dette til å balansere. Men han klarer det, gjennom sitt tilsynelatende kaotiske, men egentlig meget fiffige og nøye manus, og gjennom sitt håndfaste regiarbeid.
Det er dels et drama , men et drama som aldri helt tillater seg å bli et virkelig drama, det overstyres alltid av støyende humor av varierende valører, og av noe som høres ut som et paradoks: Morsomt mas. Og se så om det ikke til slutt munner svært så tradisjonelt ut, på flere plan.
Vi noterer oss – igjen – Jennifer Lawrence. Hun spiller markant, med sterkt nærvær og maksimal utnyttelse av sin karakter. Hun ble for få år siden, bare nitten år gammel, Oscar-nominert for sin hovedrolle i "The Winter's Bone", senere har vi sett henne i "The Hunger Games".