Underlig, denne grøsseren. Ikke underlig på grunn av grøssereffektene eller den håpløse historien, men underlig fordi Jessica Chastain – her nesten totalt forandret – spiller den kvinnelige hovedrollen som en høyst jordnær rockemusiker. Hun har vært med i flere glimrende kvalitetsfilmer de siste par årene, tidligere i år var hun nominert il Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Og: Den fine danske skuespilleren Nikolaj Coster-Waldau spiller hennes mann.
Det dreier seg, i bunn, om en kvinne som for hundre og femti år siden rømte fra et asyl. Nå huserer hun i ei hytte hvor to småjenter søker ly etter at faren er blitt drept ved en utforkjøring. Faren var på flukt fra drap, sammen med sine døtre. Mer drastisk kan det neppe bli.
Jentene blir funnet lang tid etter. Da er de så sterkt traumatisert at de er mer dyr enn mennesker. Onkelen (det er her danske Nikolaj Coster-Waldau kommer inn) og hans kone (Jessica Chastain, altså) blir nærmest tvunget til å være verge for disse barna.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men nissen har flyttet med på lasset: Den hundre og femti år gamle kvinnen fra asylet har tatt seg med fra hytta til jentenes nåværende bolig. Og hun lager et helvetes leven!
Hun bor i et garderobeskap. Da hun først viser seg for de voksne – jentungene kjenner henne godt – ser hun ut som en svevende, sotsvart og halvfortært blekksprut. Da hun går til angrep materialiserer hun seg som noe i nærheten av et langt kosteskaft med knokkelhender og et hode som ser ut som en dårlig utgave av Munchs "Skrik". Vuggesangen hun synger høres ut som hvesing tilsatt polske trailerbremser.
Men: Grøssereffektene er dyktig og rytmisk utført. Dét skal filmen ha, selv om den ikke skal særlig mye annet.