Vincent, i førtiårene, blivende far for første gang, inviteres til middag hjemme hos sin søster og svoger, pluss en barndomsvenn. Mens de venter på hans betydelig yngre kone, bombarderes han med spørsmål. Blant annet stilles spørsmålet: Hva skal barnet hete? Svaret hans reiser en vegg av vantro og sinne.
Det er utgangspunktet for en aften der mange fortielser blir brakt fram i lyset, ferske avsløringer skaper hysteri, sinne og sjokk, unnvikelser, bløff og små og store, hvite og sorte løgner avsløres.
Filmen er underholdende, selv om noen publikummere nok heller vil sitte halvannen time i en vaskemaskin for full utblåsning. For, nemlig: Dette er meget fransk, med høy temperatur og høye stemmer omkring bagateller, med mye brusing av fjæra for trivialiteter, med vin og kyss på kinnet og gestikulasjoner en i Norge bare begir seg hen til når en vepsesverm angriper. Det er også en film som nesten føles privat, som om filmskaperne har satt et skjult kamera og skjulte mikrofoner i en leilighet hvor mennesker av velberget, standard middelklasse befinner seg.
Men i all denne praten om ditt og datt og mangt og mye og litt til, finnes det også befriende avsløringer, avsløringer som på sikt nok gjør klimaet mellom de seks friere. Og iblant alle bagateller og banaliteter, finnes det også et gullkorn eller tre. Det er som å se et dyrt smykke i en butikk for billige suvenirer.
Regien er meget nær, tett på, vi er i stuen hele tiden, men kamerat beveger seg hele tiden smidig, det blir aldri stivt, aldri. Det samme kan en i høy grad anføre om skuespillerne.
Igjen: En del av oss lar oss hengivent underholde av dette, andre vil garantert føle at å se denne filmen er en passende straff for grove trafikksynder.