Forfatter: Daniel Kehlmann
Sjanger: Roman
Forlag: Gyldendal
Tyske anmeldere fant denne boka vittig. Jeg fant den mer underfundig og leken. Og svært tørr, men leseverdig. Daniel Kehlmann ble kjent i Norge med boka "Oppmålingen av verden", som ble betegnet som en genistrek. Han er tidligere belønnet med Thomas Mann-prisen og P.O. Enquist-prisen.
I vinter utgir Gyldendal to av hans nye romaner, og denne er en liten, pussig sak om en kynisk journalist som vil skrive biografien til en fordums kjent, tysk kunstner. Verken journalisten, og aller minst kunstneren, er motivert for prosjektet, som tar en underlig vending.
I skrivemåte likner Kehlmann på sin landsmann, forfatter og jurist Ferdinand von Schirach: Skildring på armlengs avstand med beskrivelser av det ytre hendelsesplanet, som i en film. Stort lenger fra en ordrik, ofte følelsesmettet kvinnelig skrivemåte er det vanskelig å komme. Her er det om å gjøre å si minst mulig med færrest mulig ord. Slik tilføres små ting stor ladning.
Så hva vil Kehlmann med denne boka?
Kanskje vil han si noe om kynisme, om frakoblethet, om manglende engasjement, om verden som bedrar og vil bedras. Men aller mest gir boka inntrykk av meningsløshet. Hvis ettertiden bruker von Schirach og Kehlmann som temperaturmålere på tysk kultur rundt århundreskiftet, vil de stemple den som fremmedgjort.
