Sørlandets kunstmuseum, Kristiansand

Zulu er en kunstnerduo som består av Ingunn Brevold og Cecilie Nissen. Sammen «fokuserer de på det grunnleggende, menneskelige begjær etter å skape figurer og verdener, og de ønsker at arbeidene skal utløse en enkel kommunikasjonsprosess, hvor betrakteren skal kunne legge sine egne psykologiske eller følelsesmessige assosiasjoner inn i verket.»

Her tar de utgangspunkt I Munchs univers. Veggene er dekket av grå slyngede linjer som minner om Munchs trær. I disse omgivelsene er det plassert 12 flate objekter med ulike uttrykk. Noen av dem minner om «Skrik» som også er tittelen på utstillingen. Andre er mer abstrakte. Fargene spenner fra brune jordfarger til duse blå og røde til svart og oransje. Et fargeunivers som samler utrykket. På en måte som å være i et aparte barne-tv. Noen gråter, andre skriker, redselslagne overrasket eller hva det nå måtte være. På veggene er det noen figurer som nesten slipper taket i formen og nærmer seg det helt abstrakte. Hele tiden er det de erfaringene man har sammen med omgivelsene som danner rammen for det man opplever. Interessant nok er det nærmest overtydelig fram til man skal beskrive det, da begynner det å unndra seg tolkning.

Her er det referanser til populærkultur, emokultur og datagrafikk. Prosjektet er en del av «Den kulturelle skolesekken» hvor skoleklasser har et eget verksted. Prosjektets styrke i utstillingssammenhengen er at det står på egne bein, altfor ofte er prosjekter rettet mot barn og unge uinteressante utover den pedagogiske rammen de opererer innenfor. Det er derfor prisverdig at kunstnerne insisterer på at resultatet skal være interessant i seg selv. Det er også fint at museet gir plass til dette uten at det trenger å ende som en omfattende utstilling.

Utstillingen evner å knytte sammen helt ulike uttrykksformer fra ulike århundrer og gir slik et kontaktpunkt som understreker kontinuitet og kvalitet. Det er fascinerende å se hvordan enkle former bygget omkring øyet og munnen evner å uttrykke et mangfold av følelser, og det er nettopp enkelheten og fokuset på det primære som lar oss fylle dem med mening, og som engasjerer. Slik minner de om, stiller spørsmål ved og gir en ny versjon av Munchs fokus på grunnleggende følelser.

Vi ser etter hvert konturene av et mer dynamisk og mindre pompøst museum som det er all mulig grunn til å hilse velkommen.