POP
Sondre Lerche
Dette er Sondre Lerches (28) beste plate siden debuten for ti år siden med «Faces down». Da hørtes det ut som om den tynne og hengslete bergenseren hadde fire tiår med popmusikk inne i seg. Norge hadde fått sin unge wonderboy som vi kritikere hyllet og et bra stort publikum elsket.
Sondre Lerche har etter det hatt begrenset suksess når det gjelder salgstall og kommersiell appell. Den smarte mannen ville gjøre så mye, ville bevise at han kunne fikse mange stilarter, akkurat som Elvis Costello. Akkurat de to fant hverandre på et tidspunkt, og Lerche har vært oppvarmer for Costello på mange turneer. Lerche flyttet til New York, men nå er han hjemme igjen, og bykompis Mikal Tellé gir ut Lerches selvtitulerte album.
Låtene er gjennomgående sterke og fengende. Noen av dem sitter med én gang, slik som «Red flags», mens andre spor behøver litt mer tid. Albumet er innholdsrikt og flott, og det myldrer med spennende detaljer og finesser der musikken veksler mellom lavmælt og rolig pop og låter og partier som tar av med fyrrige og herlige sprell. Sondre Lerche leker og boltrer seg i dynamikkens voldsomme spenn med nerve og sjel og intensitet. Det er så fint å lytte til det denne elegante popsnekkeren gjør her.
Hans forrige album, «Heartbeat radio», ble en flopp. Dette er en karrieretopp.