Smak på ordet «slagermelodier»».Får du støv på tunga? Det er så håpløst sjarmerende gammeldags, nærmest litt sjenerende pinlig, så fullt av rare, vemodige minner fra Ønskekonserten, Kurér reiseradio, Lodin Auklands radioprogrammer, Book-Jenssens kjekke bremlue, halstørkle og blazer, for ikke å snakke om minnene fra butikken Musikk & Radio i jugendhuset i Bryggebakken, der det var både plater og palmer. Slagermelodier. Det var sånt som Åse Wentzel og Thor Raymond fremførte, der de ustoppelig øste ut hele følelseslivet og vel så det. «I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev», sang de så tåredryppende herlig og harmonisk, så varmt og vidunderlig, så deilig og dramatisk, at det var så vidt grammofonen greide å komme opp i 78 omdreininger per minutt før den smeltet.Slagermelodier. Det var sånt som Gunnar Engedahl og Erling Stordahl fremførte på sine store Columbia-plater, da det samlede norske tårehavet steg til storflom etter sørgmodige, herlige, triste, vidunderlige, hjerteskjærende «Vesleblakken». Man husker «Minnenes melodi», man husker «Piken i dalen» og mye annet som det helt sikkert ikke er viktig å huske i det hele tatt. Cd og bok

Så hvorfor gjør vi det akkurat nå?Jo, for vi blir minnet om det i form av en helt fersk cd-plate som heter «De beste fra Åse Wentzel» — og en helt fersk bok som heter «Når kastanjene blomstrer», med undertittelen «Menneskene bak våre slagermelodier».På cd-platen er det samlet 25 melodier fra Åse Wentzels platekarriere i tidsrommet 1952 til 1962. Her er blant annet «Et brev med tre kjærlige ord», «Tulipaner fra Amsterdam», «Hvite syriner» og «Elisabeth serenade». Med platen følger en stor og interessant biografi om Åse Carola Helmersen som kom til verden i 1924 i Trondheim, vokste opp hos fosterforeldre og giftet seg siden med kapellmesteren ved Theatercafeen i Trondheim. Og om den nå 80 år gamle slagerdronningens gamle melodier er det mange artige opplysninger, eksempelvis den om at «I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev» egentlig var ment som en parodi. Kastanjer fra Nyland mek.

Men det er altså mer å lese om slagermelodier, og ikke minst om personene bak dem.Oppe på Lillehammer har nemlig den aldri hvilende journalisten og forfatteren Oddvar Rakeng nå gitt ut nok en bok som han har kalt Når kastanjene blomstrer. Et sort/hvitt foto, antakelig fra 1950-tallet, fra Oslos besungne allé pryder forsiden og slår an tonen. Første person i Rakengs bok er han som laget teksten til Book-Jenssens største slager, en mann ved navn Gunnar Kaspersen (1907-91).Her får vi vite at denne teksten om kastanjene som nesten hele Norge nynnet på i mange år, var skrevet av en kontorfunksjonær, ansatt på Nyland Mekaniske Verksted i 50 år. Kaspersen skrev også revytekster for Book-Jenssen, og han hadde suksess også med teksten til «Det er vår vår i vår». Det var rundt 1950 at strofen «Når kastanjene blomstrer» ble født i hodet hans. Denne teksten samt en til ble sendt til komponisten Christian Hauger i Trondheim, og en kort stund etterpå forelå slagerne på noter. Rakeng forteller at sjefen på Musikkhuset i Oslo var strålende fornøyd allerede fra begynnelsen: «Dette kommer til å gå kjempefint. Vi har allerede solgt 30 noter til Trondheim!»Da Book-Jenssen hadde spilt melodien inn på plate og storsuksessen var sikret, giftet Kaspersen seg i Frogner kirke - som ligger i Bygdø Allé. Akkurat da blomstret kastanjene, og organisten spilte slagermelodien som koral for brudeparet. «Rundtomkring»

Det er 30 intervjuer og portretter i denne boken. De blinde smørsangerne Gunnar Engedahl og Erling Stordahl vies stor oppmerksomhet, og det fortelles at deres enorme landeplage, «Minnenes melodi», først ikke slo noe særlig an. Men etter lansering i radioprogrammet «Rundtomkring», lørdagsunderholdningen på landets ene radiokanal i tiden før fjernsynet, tok det helt av. 60.000 eksemplarer ble platen solgt i, imponerende tall selv for dagens mestselgende artister.Bjørg og Per Gunnar Jensen har plass i boken - man husker da vel «Så kom våren til Tarina»?. (Tarina og Zanzibar, hvor er nå det?) Det enda eldre sangparet Gerd og Otto beskrives, her er Reidar Thommessen og Arne Bendiksen, og forfatteren tar oss helt fram til Bjørn Eidsvåg. Da Stordahl hoppet

Et lite glimt fra boka gjengis til slutt, fra et intervju som forfatteren hadde med Erling Stordahl:«Jeg tok som vanlig tak i scenekanten og hoppet opp på scenen - trodde jeg. Men så viste det seg at det var bordet for kakelotteriet jeg landet på.Det ble blikkstille i salen. De trodde ikke vi bare var blinde, men gale i tillegg. Ei hånd gikk ned i ei bløtkake.Deretter hoppet jeg ned fra bordet, og det var fortsatt meget stille. Den berømte knappenåla ville blitt hørt om den falt. Da var det Gunnar Engedahl slo til på sin karakteristiske måte. Snudde seg mot publikum og sa:- Ja, ja mine damer og herrer. Nå kan vi like godt lodde ut denne kaka for vanføresaken!Hele salen sprakk. Folk brølte av latter.»Så med ny plate og ny bok kan det tenkes at man må be oldeforeldre dempe seg noe i sommer.