Pianisten Gunilla Süssmann gjorde stor suksess i Kilden torsdag kveld med fremførelsen av Skriabins klaverkonsert i fiss-moll. Verket var hennes eget valg, og det er åpenbart musikk som betyr mye for henne. Underlig i grunnen at denne konserten ikke oftere står på repertoaret. Den er helromantisk, lettfattelig, pianistisk krevende, men ytterst iørefallende, full av sjarmerende detaljer i den fine vekselvirkningen mellom solist og orkester.
Süssmanns fremførelse bar preg av grundig kjennskap, hun spilte uten noter og med sterk innlevelse og stor formidlingsvilje. Legg så til at samspillet med orkesteret, ledet av unge Daniel Blendulf fra Sverige, fungerte storartet. Ikke minst fordi dirigenten sparte litt på volumet i orkesteret og slik lot pianoet få en fremtredende rolle.
Konserten ble innledet med Beethovens Coriolanus Ouverture. Verket er sterkt preget av dype kontraster, sødme blandet med voldsomhet i nær sagt uforutsigbare øyeblikk. Dette ble flott understreket av dirigenten, og fulgt opp av årvåkne musikere. Det var en åpning som stod godt til hele programmet denne kvelden.
Kanskje er jeg på jordet , men jeg skjønner ikke helt hvorfor man ikke kan ha flygelet inne fra begynnelsen av konserten. Det var nemlig en ganske langvarig og omfattende flyttesjau vi ble vitne til etter ouverturen. Hadde det vært helt feil om instrumentet allerede var på plass fra begynnelsen?
Etter pause kom Robert Schumanns vidunderlige første symfoni, den med tilnavnet «Vår», altså «Frühlingssinfonie», med fire satser, ikke tre som det står i programmet. Også i dette verket var det som om musikerne var både inspirerte og svært lydhøre overfor ethvert vink fra dirigent Blendulf. Det ble en strålende vakker fremførelse, eksemplifisert med strykernes varme, vare og likevel fulltonende innledning til den langsomme andresatsen. Det var en skikkelig god symfonisk opplevelse, med den der gode følelsen av å være med på å kjempe seg «gjennom motgang til stjernene»