En dag går jeg på biblioteket for å avgi min stemme til Sørlandets litteraturpris. Saken er grei, synes jeg, jeg er ikke tvil om hvem som bør vinne. Kanskje er det derfor jeg begynner å tenke på litterær kvalitet — igjen - for det er noe jeg tenker mye på. Denne gangen begynner jeg å tenke på hvor lite, i noen tilfeller, som skal til for å utgi en roman. Jeg lurer på om redaktørene som sitter i forlagene vet hva de driver med, det er som om det oftere og oftere, jo mer jeg leser, er slik at jeg undrer meg over om denne utgivelsen jeg sitter med virkelig er seriøs. Vil forlagene virkelig at vi skal lese dette fordi det er god litteratur, eller er det rett og slett fordi det selger, mer som et samlebåndsprodukt enn et ordentlig litterært verk? Som opptatt av norsk samtidslitteratur føler jeg at jeg ofte støter bort i det middelmådige. Forstå meg rett, det finnes god norsk samtidslitteratur, men også mye middelmådig, som jo er det verste, for hva skal vi egentlig med det?
De påfølgende dager etter besøket på biblioteket, leser jeg flere norske samtidsromaner som gjør meg nedstemt og irritert. Tanken på at jeg brukte tid på å lese dette mølet, mens jeg vet at det må finnes gode bøker jeg heller burde ha brukt tiden på, er ikke særlig oppløftende. Leselysten blir mindre. Hva om den neste romanen jeg leser er likeså?
Da jeg studerte litteratur, var jeg en gang på en forelesning om Rainer Maria Rilke. Den åpnet med at foreleseren fortalte en anekdote om en tidligere litteraturprofessor som hadde pensjonert seg og proklamert at han nå bare skulle lese Rilke. Endelig skulle han få slippe å lese dårlig litteratur. Det er nesten så jeg er fristet til å gjøre mer eller mindre det samme, bare holde meg til de gamle forfatterne jeg vet er bra. For å være sikker på at lesningen skal gi meg noe, istedenfor at det jeg leser bare skal forsvinne ut i sanden uka etterpå fordi det var så middelmådig at jeg glemte det hele. På en annen side ville jeg da gått glipp av f.eks. en ny Kjersti Annesdatter Skomsvold, og det vil jeg jo ikke. Men noen ganger går det for lang tid, jeg har lest altfor mange middelmådige bøker som får meg til å lure på hvorfor jeg i det hele tatt leser litteratur, og da er det kanskje ikke noe annet å gjøre enn å lese Hamsun og vente til det går over.