Isabella kommer riktignok ikke fra Oslo – barndommen er preget av flytting — men det var der hun kom gjennom det trange nåløyet.
— Jeg byttet skole 13 ganger i løpet av barndommen, og det preger både meg og musikken min, sier Isabella, og forklarer:
— Som person er jeg utadvendt og omgjengelig, men jeg har vanskelig for å knytte varige bånd. Innerst inne er jeg redd for at det nok en gang blir farvel, sier hun.
Frykten for nærhet gjør seg også gjeldende kjærligheten, men det plager henne ikke.
— Det blir mye bra musikk ut av havarerte forhold; låtene mine blir mørke og melankolske. Jeg har mange klagesanger på lager, smiler hun.
Vil bli prest
Isabella skriver materialet sitt selv. Om det er en rød tråd i hennes verk må det være ærlighet.
— Jeg prøver ikke å være spesiell. Målet er å kommunisere hva jeg har opplevd og gi noen råd. Hvis du ikke er ekte, blir det en fiasko. På scenen er man naken og sårbar. Alle kan se det hvis du bare later som, slår hun fast.
Denne formen for kommunikasjon er noe Isabella ønsker å utvikle videre. Hun ser for seg en fremtid som prest.
— Jeg tror at jeg kan bli en god prest, sier hun, og utdyper:
— Jeg har en slags indre ro og trygghet som smitter over. Dessuten er jeg opptatt av å lytte, og det kan hjelpe mange. Folk trenger å bli hørt.
Best om natta
Isabella gjesper. Klokken er tre på ettermiddagen. For henne er det fremdeles morgen. Frokosten spiser hun når andre dytter i seg middagen. Det er ikke fordi hun bor i kollektiv sammen med 11 andre unge mennesker at hun er seint oppe.
— Jeg er et født som et nattmenneske. Når alle andre sover skriver jeg de beste låtene, erklærer hun.
Når Isabella blir spurt om hvordan hun skal synge for å nå til topps i «Idol», avslutter hun:
— Som jeg pleier. Stemmen er sjelens muskel.
