Jocelyne bor i en uglamorøs, liten landsby i Frankrike der hun driver en sybutikk og skriver om nål, tråd og kniplinger på en blogg som faktisk er i ferd med å bli en diskré liten suksess. Livet, som til tider har føltes trist og hardt sammenlignet med de store forventningene hun hadde som barn, begynner så smått å glimte til; det gjelder bare å fokusere på de riktige tingene. Kanskje er det ikke så dumt å drømme og håpe, glede seg over de små ting? En dag spiller Jocelyne til og med på Lotto. Så vinner hun 18 millioner euro.

Første del av boka er fengende. Jeg vet jo at "Jo" skal vinne, og venter i spenning på å se hva hun skal gjøre med alle pengene, for som baksideteksten lover: Jocelyne er ikke som andre Lotto-millionærer. Ektemannen har sine pengedrømmer (bil, flatskjerm osv), det har også vennene hennes (som er trofaste lottospillere) og de voksne barna og i grunn hele samfunnet. Jo lager ønskelister, og ser plutselig nye mønstre.

Det aner meg at de korte, enkle linjene lyder mer kompletterte og glidende på fransk, men her og der svinger det i norsken også, som når Jo minnes moren: "Hun hadde en nydelig strek. Familiealbumet vårt er som en tegnebok. Barndommen min ligner et kunstverk." Jeg lider sammen med Jo de gangene hun savner moren, som alltid trodde at datteren – kreativ og intelligent – skulle få et vakkert liv, som i bøkene og filmene. Jo drømte om å bli stylist. Men moren er borte, og drømmene med. Ektemannens mørkeste sider er vanskelige å blunke vekk. Penger kan omskape folk, det vet Jo. Men det finnes alltid noen som ikke vil forstå...

Pengeulykke, sett fra ulike vinkler, kan være merkelig inspirerende. Det åpner opp for nye eventyr i de gamle dagene, høyner verdien av det uerstattelige. Jeg liker de boksidene hvor Jo ennå bare går med lykken om kupongen inni seg og forstår at hun "allerede har alt som ikke kan kjøpes for penger." Problemet er at jeg aldri tror på Jo som karakter. Jeg får følelsen av at forfatter Delacourt sitter og lirer av seg en søt skrøne om en lotteridame med kvinneverdier og kvinnesinn som han forsøker å tilpasse meg med altfor glatte midler. "Ønskelisten" er en bestselger i Frankrike, jeg tror den kan spre mye glede, men den vinner ikke tillit hos meg.