Dette er historien om Hemingways første kone (ut av fire), Hadley Richardson, som møter Ernest på fest når hun er 28 og han 21. Han viser henne en av tekstene sine – han skal bli en stor forfatter – og Hadleys trygge vesen, gir Ernest følelsen av å kunne klare hva som helst, så lenge hun står ved hans side.
Hadley var kanskje livlig i søskenflokken, men blant kunstnerbuketten i Paris – Ezra Pound, Gertrude Stein, Scott og Zelda Fitzgerald – blir hun en slags rolig bjørnemamma som ikke er helt innafor. Omslaget lyver derfor litt: Hadley satt ikke på kafé i fasjonabel kjole og drakk og skrev. Hun gikk hjemme og ventet på at Hemingway skulle blir ferdig med skrivingen sin.
Biografisk baserte romaner gir meg ofte et fragmentert fokus. Jeg vil kaste meg inn i de historiske menneskenes liv, men kjenner samtidig en instinktiv skepsis overfor forfatteren som har gitt seg selv lov til å tre inn i hodene på disse høyt respekterte menneskene. McLain har hatt Hemingways egne bøker samt flere biografier å basere seg på – men hun bruker av seg selv når hun skildrer Hadleys innerste tankeliv. Noen steder får vi gjenfortalt hendelsesforløpet i "The Sun Also Rises", som Hemingway skrev i disse årene, fra Hadleys synsvinkel. Det er spennende, men og litt rart. Jevnlig trer hun også inn i Hemingways hode – og her blir det virkelig skurr og bråk. Er dette lov? Hvor er kompleksiteten? Av flere grunner tenker jeg at Hemingways hode ikke kan ha fungert så enkelt og lineært. Det føles en smule forbrytersk.
Og likevel tar jeg meg selv i å fortelle folk om denne boken. Vi går og ser «The Great Gatsby» på kino, og vi så «Midnight in Paris» da den var aktuell. Det er noe uimotståelig over 20-tallet, som «Hjertet i Paris» vinner på. I tillegg klarer den i gode øyeblikk å bli "sin egen" såre og fascinerende fortelling om en kvinne som, når hun endelig finner sin plass i verden – som mor – har utspilt sin rolle i ekteskapet til en kunstner som skulle kreve så uendelig mye mer ut av en partner, og av livet.
De skrivende har lov til å tømme folks liv ut over sidene og vise frem sin egen versjon. Det gjorde Hemingway, og med det ga han en stemme til «Den fortapte generasjon». McLain gir Hadley en stemme, men den når ikke helt inn til hjertet.