Stor, større, størst: Det går for seg når Metallica skal på kino. "Through the Never" – delvis konsertfilm, delvis en nokså ullen fiksjonssak – er visstnok tidenes mest påkostede i sitt slag.

Konsertopptakene tar oss så tett på bandet noen dødelige kan håpe på å komme. Hele 24 3D-kameraer svirrer mellom Hetfield, Ulrich, Hammett og Trujillo der oppe på scenen. Vi kjenner trøkket av den gromme lyden og varmen fra pyroeffektene. Vi dukker for laserstrålene som sveiper konsert— og kinosalen om hverandre. Vi måper over publikumshavet som omgir oss.

Dette kryssklippes med at vi følger en roadie på mystisk oppdrag. Ute i gatene slåss en maskert mobb mot politiet, folk lynsjes i lyktestolpene og det er generelt guffen stemning. Kanskje er de voldsomme bildene ment å ha samfunnskritisk brodd, kanskje er det bare er tøffe bilder som passer til tøff musikk.

En aldrende fan som undertegnede skal innrømme at han savner det skitne, lille thrash-bandet han så i Skedsmohallen for 25 år siden. Det er ikke så lett å få øye på dem i dette storslåtte og strømlinjeformede spetakkelet. Men for andre – veldig mange andre – vil "Through the Never" være en gåsehudopplevelse fra begynnelse til slutt.