Det virker som om Delillo vet noe vi mennesker ikke vet. Han fanger opp med nevene det som har vært og det som skal komme og drysser det ned på papir i egne tegn, for memento og for opplevelse. Det er vanskelig å skulle gi ham et terningkast, skrivingen hans passer ikke så godt til stempler. Delillo leses i moderne fag på universitetene, han kalles gjerne postmodernistisk, kosmopolitisk, men også jazzinspirert, fantaserende og påståelig – "delillisk".
Novellene i denne samlingen tar oss med til Hellas, Karibia og USA, til mennesker som er på ferie, i fengsel, i verdensrommet, i hverdagen. Hver historie er en egen gåte med en egen logikk. Det gjør meg på vakt, hele tiden rede for å bli skuffet — eller kjempestolt.
Dialogene er uvante i begynnelsen, de gjør stadig små brytninger og hopp, folk får ikke egentlig svar på det de spør om. For de er jo ikke bare i en samtale, de er også til stede på en gate eller i et rom, tenker på en drøm eller ser noe som minner dem om noe annet. Svarene er alltid ispedd deres eget verdensbilde. De virker liksom litt gærne. Men vi er jo litt gærne.
Komposisjonen er kanskje det beste av alt. Gjennom små bevegelser og vendinger og bestemte punkter som går igjen, danner man seg bilder av et helt liv. I den siste novellen møter vi to mennesker som lever sammen og ikke klarer å huske, slik mange ikke husker hvorfor de engang giftet seg, hvorfor de ble skilt, og jeg får bare så ekstremt lyst til å høre om hvordan de var som forelsket. Hvordan går det til at man bryr seg så mye, og kjenner seg så igjen i, noen man bare har kjent i et par minutter?
Tolkningsrommene i disse historiene er store nok til å gå seg bort i. Midt i en hverdagsskildring, en scene mellom noen mennesker og en eller annen samtale, kommer en helt enorm tanke. Den kommer så plutselig på, og treffer garantert ett eller annet, men hva? Som en av karakterene i novellen "Puslingen" spør: "Hvis vi som er her, ikke vet hva en ting er, hva er det da?" Flere ganger må jeg gå tilbake for å prøve å forstå om det er noe jeg er gått glipp av, eller om det bare skal være sånn. Det minner litt om å leve.