Når jeg mottar ei bok om tidsklemma, må jeg innrømme at en del fordommer aktiveres allerede før jeg har åpnet første side. Det finnes jo hundrevis av slike bøker. Aviser og magasiner skriver side opp og side ned om hvordan kvinner slites mellom cupcakes og karriere, barn og selvrealisering og så videre. Jeg er i utgangspunktet lei av alle debattene som fremstiller kvinners valg svært sort hvitt, som et valg mellom å være hjemme for familiens skyld eller å velge karriere på bekostning av familien.
Nilssen bok er heldigvis annerledes . Forfatteren har intervjuet ulike 13 kvinner og en mann kvinner om livet før og etter barn. De aller fleste står frem med fullt navn og historiene deres presenteres i intervjuform med spørsmål og svar. Dette gjør at forfatteren hele tiden er tydelig til stede og tar aktivt del i teksten. Selv om denne formen kan bli noe monoton til tider bidrar det til åpenhet overfor leseren. Man får innsikt i spørsmålsføringene fra forfatteren og ser når dialogen mellom intervjuer og informant preges av kritiske spørsmål, bekreftende svar og så videre. Informantene har gjort ulike valg med henblikk på karriere, deling av permisjonstid, barnehage, husarbeid og så videre. Det Nilssen klarer å få frem gjennom disse intervjuene er at det finnes nyanser, vurderinger gjøres, alle kvinnene reflekterer faktisk over sine valg. Noen ting angrer de på, noen ting ville de gjort annerledes om de kunne valgt igjen. Samtlige er også genuint glad i sine barn og gjør også sine valg ut fra dette. Nilssen legger ikke skjul på at hun selv er feminist, men at det å få barn har endret hennes syn på mange ting. Hun fremstår som svært åpen og ærlig i denne boka og forteller om hvordan det var å oppdage at hennes eldste sønn hadde spesielle behov. Dette gjør selvsagt mye endres og at man må gjøre andre prioriteringer.
Boka handler hovedsakelig om kvinner og deres prioriteringer og valg. Det som skinner gjennom er at kvinner fortsatt tar hovedansvaret for hjem og familie i tillegg til at mange jobber fulltid. Dette blir for mye for en del og gjør at mange velger å jobbe mindre mens barna er små. Jeg savner mannens stemme i denne boka. Jeg lurer på om det er et bevisst valg ikke å intervjue menn, eller om det er en selvfølgelighet bare å intervjue kvinner når man skal snakke om barn og familieliv?