Den tredje kriminalboka til historiker Hans Olav Lahlum er så spennende at det ikke går an å legge den fra seg. Som de to foregående, henter Lahlum stoffet sitt fra den nære etterkrigstiden. I denne boka, som i den første, kaster andre verdenskrig lange skygger, og gammelnazister spiller en vesentlig rolle.
Helt fra første side har denne romanen en intensitet som gjør at en blir revet med. Det starter i 1970 med mordet på ei ung jente som viser seg å tilhøre et ungkommunistisk miljø ikke ulikt AKP. Etter hvert blir vi med inn i den lille gruppen, vi treffer gammelnazistene, og får små avsløringer som skaper nysgjerrighet.
Også i denne boka gjør den mannlige politietterforskeren Kolbjørn (K2) bruk av sin kvinnelige hjelper Patricia, en svært intelligent og styrtrik ung dame som er lenket til rullestol og bare ser ut til å bruke tiden til å tenke. Rollen som armer og bein har Kolbjørn, som tidvis bare utfører ordre fra sin hjelper uten å vite hvorfor eller hvilken teori hun jobber ut fra. Sannsynlig er det ikke, men det skaper spenning.
Som i de tidligere romanene, er dette et slags politisk-historisk mysterium der det dukker opp både en statsminister og en partileder som begge har navn som ligger tett opp til datidens Per Borten og Trygve Bratteli. Sistnevnte er en av etterforsker Kolbjørns store helter. Skildringene av den tause mannen med den overstyrende kona er riktig fornøyelig.
Like ekte er ikke beskrivelsene av AKP-cellen, som lider under mangel på ekthet og tilstedeværelse. Det var ingen ungdom den gang, og heller ingen nå, som snakker på den måten han lar dem gjøre. I boka bruker ungdommene ord som "formodentlig" og har har så å si konsekvent bruk av foranstilt pronomen, slik ikke et levende menneske snakker: "Når skal vi fortsette vår kamp gjennom et nytt møte?" spør en, og en annen sier at "jeg har min nye bil parkert utenfor", og "vi slutter oss alle til dette håp". Gjennomgående i boka bruker Lahlum slike forhistoriske, danske språkgrep som virker veldig forstyrrende. En titt på etterordet viser at bruken forekommer også der, så det er åpenbart ikke brukt litterært for å skape en, riktignok forfeilet, men bevisst historiserende effekt.
Men hvis en skal nyte historien, må en bestemme seg for å se bort fra slikt, og hive seg med på karusellen.
Etter det første mordet, blir det et par til, og det snakkes stadig om et planlagt attentat som må avverges. Problemet er at Kolbjørn ikke vet hva som skal angripes når eller hvor.
I tolvte time løser selvfølgelig medhjelperen Patricia mysteriet, slik at Kolbjørn kan avverge katastrofen. Og på vei dit møter vi tankene til forbryteren, som ikke er ulike dem som forårsaket drapene på Utøya i fjor. Slik sett blir boka historisk og samtidig en kommentar til vår tid.