Vi har opplevd det i mange tidligere filmer , både gjennom amerikanske, engelske og skandinaviske verk. I ulike dramaversjoner og i komedieform, fra de besk alvorlige via de ironiske til de fossende vulgære. Vi snakker om filmer fra tiden da en er rundt seksten, sytten år. Ens famling etter identitet. Ens rastløshet. Ens usikkerhet. Ens forsøk på å lage masker. Ens seksuelle sult. Ens problemer. Problemer med det annet kjønn. Problemer med ens foreldre. Problemer med ens venner, hvis en i det hele tatt har noen. Problemer med rus. Problemer med utseende.
Her sentreres det omkring Charlie, seksten år. Han er "litt utenom". Begavet, men ikke veltilpasset, verken med seg selv eller med omgivelsene. Han forelsker seg i feil jente, en gjør ofte det i tidlig ungdom. Rundt ham vaker det et utplukk av typer: Den frilynte jenta som drømmer om trofasthet. Gutten som utfordrer alt og alle, men som egentlig ikke vet hvem han er. Fotballkjekkasen som bare elsker seg selv. En annen fotballkjekkas som egentlig er homoseksuell. Læreren som prøver å stimulere de unge. Det er en sympatisk film, kvikt og rett-frem regissert. Det sympatiske ligger i det at en verken ironiserer eller gjør ting mindre smertefulle eller mer komiske enn de egentlig var i de sårbare ungdomsårene. Og det skal regissør/manusforfatter Stephen Chbosky har full honnør for.
Logan Lerman som Charlie gjør en fast og skarp tolkning av sin ufaste og uskarpe skikkelse. På jentesiden noterer en seg en form— og stilsikker Emma Watson, svært langt unna "Harry potter"-filmene som hun er kjent fra.