HELLSTRØM: "En fest" skriver vår anmelder om Løgnaslagets versjon av parodien på kokken Eyvind Hellstrøm. Foto: Tore André Baardsen
HVER GANG VI MØTES: Her er Løgnaslagets Per Inge Thorkildsen og Dag Schreiner i nummeret "Hver gang vi møtes". Foto: Tore André Baardsen
KAMI KAZE: Rune Andersen i fri og vill utfoldelse. Foto: Tore André Baardsen
UJEVNT: Løgnaslaget leverer en forestilling som varierer fra det helt fantastiske til det temmelig pinlige, mener vår anmelder. Foto: Tore André Baardsen

Jeg har skikkelig trøbbel med ett av numrene, nemlig det mye omtalte kreftnummeret. Dag Schreiner og Per Inge Torkelsen sender Rune Andersen ut av scenen fordi han er annerledes. Han har jo ikke kreft, noe de tre andre løgnasene har. Deretter synges duetten «Jeg har kreft». En revy skal gjerne pirke borti tabuer. Ingen skal beskylde denne for å være tannløs i så måte. Og kreft-visa handler om livsglede og livsmot, og om det enkle faktum at vi alle skal dø. Den er frekk og freidig, og kan nok oppleves som viktig i den forstand at denne folkesykdommen kanskje ufarliggjøres? Jeg vet ikke. Min tvil bunner i at jeg har erfaring fra feltet selv. Og jeg må innrømme at jeg opplevde visa som pinlig. Sykdommen blir ikke mindre alvorlig og farlig av at noen kan omtale den med humor.

Forestillingens beste numre er Rune Andersen som «Kami Kaze» og Dag Schreiner som «Bøgvall Kai». Rune Andersen er fremdeles helt ubetalelig der han demonstrerer «omvendt strikkhopp». Maken til energisk utfoldelse skal en lete lenge etter. På samme vis er Dag Schreiner helt suveren i sin velkjente rolle som Bøgvall Kai, sjømannen som er gått i land for å nave. Rune Andersen gjør en nydelig valgkamp på fem minutter, nå som den dyktige imitatoren han er. Fullt så vellykket er ikke bystyremøtet om ferga til Randøya. Grundekjøn er antakelig ikke så lett å imitere som de andre kjendisene han tar. En fest er også Andersens nye Hellstrøm-program: Grill en kjendis.

Torkelsens nostalgiske ferierapport fra 1950-tallet er småfornøyelig, men for lang. Det samme synes jeg om Andersens Ole Paus-parodi i «Hver gang vi gråter». Åpningssangen er temmelig likegyldig, og første nummer med harselas over Ryanairs prispolitikk har jeg sett i andre versjoner i amatørrevy, minst like god. Rune Andersens svenske servitør er artig, men ikke smekkfull av poenger, og samtalen mellom Torkelsen og Schreiner om «en kristen muslim fra Limfjorden i Danmark» er mer tøvete enn morsom, synes jeg. Schreiners pave-parodi er kostelig men ganske irrelevant nå etter pavevalget.

Publikum var svært begeistret på premieren onsdag kveld.

REVY

Med: Rune Andersen, Per Inge Torkelsen og Dag Schreiner.

Regi: Pål Mangor Kvammen.

Musikere: Bjørn Aslaksen, Odd Erik Ognedal, Magnus Haugland, Raymond Lind. Musikalsk leder: Bjørn Aslaksen.

Sted: Konsertsalen, Kilden