BOK

Forlag: Dreyers Forlag

Solid innføring i katastrofers menneskelige lidelser, og farlighetsgraden i nasjonalismens forherligelse. En av høstens viktigste bøker.

Mens vi de siste årene har hatt et sterkt litterært fokus mot den andre verdenskrig, mot holocaust, krigens menn og krigens enorme lidelser, glemmer vi at historikere i land som Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland stadig omtaler første verdenskrig som «den store krigen». Mange ser på krigen som et avgjørende brudd i Europa og verdens historie,

En typisk talsmann for denne oppfatningen var den berømte amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan. Han opplevde krigen som det første store holocaust, og som den avgjørende katastrofen i det 20. århundre. Churchill var av samme mening. I forordet til seksbindsverket, The World Crisis i 1923 skrev han: «Grunnlaget det 19. århundre hadde bygget sin kultur på, ble smadret. Verdensøkonomien kom i ulage, og hele menneskeheten havnet i en smeltedigel med en overflate hvor man verken så mønster eller form.» Fire imperier sank i grus, og på ruinene steg det fram nye stater og styreformer som tjue år senere kastet Europa og resten av verden ut i en ny verdenskrig. Derfor er det nærliggende å mene at verden mellom 1914 og 1945 faktisk gjennomlevde sin tids 30-årskrig.

Det er viktig at lesere med interesse for historie og politikk legger merke til denne boken, forfattet av lektor i moderne historie ved Syddansk Universitet i Odense, Nils Arne Sørensen. Han gir oss en fremragende innføring i de store katastrofers menneskelige lidelser og om de omfattende politiske konsekvensene. Han skriver om årsakene til krig, om hvorfor vinnerne vant og taperne tapte, og ikke minst om den nasjonalisme som preget både Tyskland, videre Østerrike, Ungarn og de andre landene som følte seg presset til å erklære krig.

Det gikk et spøkelse gjennom Europa, det var kommunismens spøkelse. Men langt farligere og avgjørende var den nasjonalisme som vokste seg sterk i Tyskland, og i Østerrike-Ungarn. Det skjedde parallelt med den kulturelle veksten, ikke minst i Tyskland. Det er i arbeidet med å trekke de lange linjene i historiens gang at Sørensen viser sin styrke som historiker og kunnskapsformidler.

Det som skjedde i Sarajevo søndag den 28. juni 1914 mens tronfølger Franz Ferdinand og hans hustru Sophie besøkte byen og ble avrettet, var sannsynligvis et utslag av konflikten mellom Østerrike, Ungarn og Serbia. Skuddene i Sarajevo skapte den situasjonen som etter hvert utløste storkrigen. Kruttrøyken i Sarajevo hadde så vidt lagt seg før en toneangivende bosnisk avis mente at skuddene var avfyrt gjennom en lang serbisk arm. Og etter hvert som motsetningene bygde seg opp, fikk verden den krigen den mange land lengtet etter. Tyskland ønsket «lebensraum», Russland støttet Serbia, det osmanske riket kom i bevegelse og etter noen få måneder sto Europa i brann.

Krigen er skildret så direkte og så brutalt riktig at man får problemer med søvnen. Det gjelder ikke minst avsnittene om «krigen etter krigen». Fire imperier sank i grus, og nye, farlige ideologer oppsto: sovjetkommunismen og fascismen. Enda en gang, mer enn 20 år etter Murens fall, registrerer vi med sorg at nasjonalismens spøkelse er på vandring i Europa. Nils Arne Sørensens historieskriving bør få folk til å se sammenhengen. Nasjonalismen var årsak til første verdenskrig, og nasjonalsosialisme og bitterhet ga oss den andre delen av Europas moderne 30-årskrig.