BOK
Forfatter: Don DeLillo
Oversetter: Mona Lange
Forlag: Gyldendal
Utfordrende, kort og minimalistisk om livets mange dilemmaer
En eldre mann, Richard Elster, har trukket seg tilbake til ensomheten i ørkenen i California. Han var en eksentrisk vitenskapsmann som Bush-administrasjonen benyttet seg av som rådgiver under planleggingen av krigen i Irak. Nå sitter han i et hus ute i ørkenen og filosoferer omkring tid og rom, verdens undergang, alderdom og forfall. Fortelleren i boka er den unge filmskaperen Jim Finley. Han har lenge vært fascinert av Elster og vil gjerne lage en dokumentarfilm om hans rolle under Irak-krigen. Men Elster vil helst ha fred og ro. Han vil bort fra det moderne livet, byenes larm og støy. På sett og vis har han meldt seg ut av samfunnet. Fred og ro finner han i huset sitt i ørkenen. Der synes han tiden beveger seg i riktig tempo, langsomt. Til sist innvilger han likevel besøk av Finley. Så sitter de der, Elster og Finley og fordriver tiden med samtaler omkring tilværelsen og menneskeheten. De snakker og sover, spiser og drikker og tempoet er langsomt. Selv ikke da de får besøk av Elsters datter Jessie, forandres tempoet nevneverdig. Ikke før hun plutselig forsvinner i ørkenen.
Som en ramme rundt det hele får vi en historie som foregår på Museum of Modern Art i New York. Der ble det sommeren 2006 vist en videoinstallasjon, «24 Hour Psycko». Det er den berømte Hitchcock— filmen uten lyd og i slow-motion slik at hele filmen varer i ett døgn. Finley vil lage noe liknende med Elster. En dokumentarfilm der Elster stående mot en vegg snakker om hva han vil. En film som ikke skal redigeres eller klippes. Det skal være en lineær historie uten avbrytelser. Men Elster glir stadig unna. Han gir ikke noe entydig klarsignal.
DeLillos bøker er på mange måter komplekse strukturer der tilværelsen utforskes med en slags kjølig lidenskap. Og de beskriver enkeltmenneskers liv i den store malstrømmen som tilværelsen er, på en ganske betakende måte. Tittelen på denne boka er hentet fra den franske filosofen og jesuittpateren Pierre Teilhard de Chardin. Han hevder at utviklingen av universet vil gå videre og videre helt til en tilstand av overpersonlig bevissthet inntreffer. Dette kaller han Omega-punktet og det er både endepunktet og drivkraften i denne prosessen. Noe som godt kan passe for DeLillos bok. Likevel må man undres over hva meningen egentlig er med den stillestående handlingen og de på sett og vis diffuse og utydelige personene som opptrer. Og der rammefortellingen er som et ekko av hovedfortellingen. Det han prøver på er kanskje et forsøk på å utvide grensene for skjønnlitteraturen, bringe leseren nærmere. Lage et nytt kunstverk. For som han sier: «Det sanne livet lar seg ikke redusere til talte eller skrevne ord».
