Åpningssekvensen i «Brightburn» er en ren gjenfortelling av den gode, gamle opprinnelseshistorien til Superman: Et barnløst par i Midtvesten (Elizabeth Banks og David Denman) finner et styrtet, utenomjordisk romskip, romskipet viser seg å inneholde en guttebaby, paret tar barnet til seg, gir ham navnet Brandon og oppdrar ham som om han var deres egen sønn.
Filmens smått originale tvist kommer i det gutten (nå spilt av Jackson A. Dunn) blir kjønnsmoden og det viser seg at han har overmenneskelige evner. Mens Superman fra første stund ville bruke kreftene sine i det godes tjeneste, blir Brandon egenrådig, uberegnelig og etter hvert også direkte farlig. Omtrent her er det «Brightburn» tar en brutal venstresving fra superhelt- til skrekksjangeren.
Dette er på ingen måte en stor film. Men den er en effektivt fortalt liten én. Dessuten har den et mer interessant perspektiv på superhelter og superkrefter enn de 10 siste eposene fra Marvel og DC til sammen.
Man blir gående og tenke på hvordan det ville ha vært om overmennesker virkelig fantes. Kunne vi ta for gitt at de virkelig ville oss vel?