Frida.USA 2002.Regi: Julie Taymor.Manus: Diane Laker etter biografien Frida Kahlo av Hayden Harrera.Skuespillere: Salma Hayek. Alfred Molina. Geoffrey Rush. Antonio Banderas. Edward Norton. Ashley Judd.Først: Filmen trykker like meget på Diego Rivera, Frida Kahlos ektemann, som Frida selv. Hans kunst, hans holdninger, hans livsbevegelser, vises faktisk med større tydelighet enn Frida Kahlos. Hennes kunstneriske innsats og betydning berøres på en underlig lam måte. Plutselig holder hun en stor utstilling i Mexico. Plutselig inviteres hun til til å holde en egen Paris-utstilling. Det mangler i så måte en del vesentligheter om hennes kunst: Hva besto hennes originalitet i? Hvordan arbeidet hun? Hva var hun påvirket av? Hva tok hun avstand fra, kunstnerisk sett? Hvor hører hun hjemme i kunsthistorien? Hvor stor plass, rom, har hun i kunsthistorien?Vi ser nesten ikke at hun er kunstnerisk aktiv, at hun gjennomgår kunstneriske prosesser, at hun er i kunstneriske kamper. Her fokuseres det på hennes smerter etter en forferdelig ulykke i ungdommen. Noe som, etter hvert, gjorde henne til en handikappet. Det fokuseres på hennes egenvilje og hennes opprør mot konvensjoner. Og det fokuseres på hennes seksualitet — hun var åpent bifil. Og i den forbindelse serveres vi for en lang og presist korografert tango med en annen kvinne, en scene hvor hun stryker en lesbisk venninne øverst på lårene under et restaurantbord, osv. osv. Det er under møter med slike tilfeller at en føler en forpint trang til å skrike etter en kunsthistorisk konsulent på manussiden. For: Frida Kahlo er da anerkjent og berømt for sin kunst. Sine malerier. Ikke for å ha kledd seg i dress eller danset med en kvinne eller ha hatt lesbiske forhold mens hun var gift med Diego Riveras.Ofte føles denne biografi-filmen som en Det Beste-aktig overflyvning av de spektakulære og opprørske sidene av Frida Kahlos liv. Det hører vel strengt tatt ikke hjemme her, men en føler at hennes opprør og hennes kommunisme ikke gikk i dybden. Hun var en opprører og en kommunist rent følelsesmessig, ikke som ideologi, ikke som livsholdning. Hun var, føler en, mer interessert i mennesker og forhold, ikke i menneskeheten. Når dette er artikulert, anfører vi: Filmen i seg selv inneholder en rekke flott regisserte tablåer, og den har en Salma Hayek som makter å gi liv til en karismatisk figur som heter Frida Kahlo. Alfred Molina føles derimot som et fatalt galt valg som den livsfrådende, mexicanske kunstneren Diego Riveras. Han var en tredjedel kunstner, en tredjedel satyr, en tredjedel gorilla, får en inntrykk av ved å lese om han. Alfred Molina er også med i komedien «Begravelse med utsikt», en annen av julefilmene. Der spiller han en litt blyg og litt keitete begravelsesbyråeier. Det passer han til å tolke. Å sette han til å tolke Diego Riveras er som å la Harald Heide Steen jr. spille Bjørnstjerne Bjørnson. Molina makter ikkke de store lidenskapene, han besitter ikke voldsomme uttrykk, og han har ikke mer utstråling enn et norsk bedriftsfotballlag. Også den australske skuespilleren Geoffrey Rush som den aldrende kommunisten Trotskij, føles helt feil. Det er som å se Sven Nordin dårlig utkledd som Julenissen. (Trotskij ble tatt i mot av Riveras da han ankom Mexico. Han ble for en kort periode Frida Kahlos elsker. Han ble forøvrig senere myrdet i Mexico, i 1940.) Fasit: Filmen føles for pen, samtidig har den vesentlige mangler. Men vil du oppleve en kulørt, til dels spektakulær film om opprør mot konvensjoner, om utroskap, krangler, heteroseksualitet og lesbisk seksualitet, da er dette filmen for deg.