Hun har nettopp mistet kjæresten til en annen kvinne, hun har ikke barn, ikke egen leilighet. I manges øyne er dette momenter som gjør henne til en taper. I tillegg står hun jobbmessig fast i rutiner. Hun er journalist i Dagbladet og har høyere ambisjoner med arbeidet enn hva det til nå har gitt henne.
Og så er det dette tillegget da: Huden begynner å bli slapp, hun har rynker i munnviken, m.m.
Hun leverer et omfattende forslag til en ny spalte. Forslaget blir returnert fra hennes redaktør, ulest.
Så møter hun, uvillig, to barndomsvenninner og den enes homofile bror. De tre jentene var i sin tid «De tre musketerer». Hun, Selma, var Den rare, den andre var Den pene, den tredje var Den allmektige.
De sender inn hennes forslag til ny spalte i Den penes navn. Og så begynner ting å skje.
Et betydelig minus først: Flere ganger trekkes en scene ut og ledsages av musikk og en vokalstemme. I flere av tilfellene føles grepet tomt. I stedet for å utvide eller utdype scenen, er det som om filmen nesten stopper opp, det hele blir nesten jåleri, ofte et stilbrudd.
Komedieelementet i filmen er mykt, pussig og enkelt med toner av Woody Allen i seg, en Allen med kvinnelige fortegn.
Men komedien mangler det løsslupne og vittige som gjør oss virkelig begeistret.
Personene rundt Selma føles vage, de kjennes mer som påstander enn som virkelige skikkelser av kjøtt og blod og nervetråder. Marit Andreassens redaktørfigur er en direkte karikatur.
Det som redder filmen er Selma selv. Hun er uttegnet og regissert med omtanke og lojalitet, noe som gjør at vi tar henne til oss. Hun beveger, og vi kan tro på henne.
Og hun tolkes med de helt rette bevegelser og nyanser av Helene Vikstvedt, en skuespillerinne vi tidligere kun har sett i biroller og tv-sketsjer. Velkommen i tippeligaen, Vikstvedt!
37 1/2
Norge 2005
Regi og manus: Vibeke Idsøe
Skuespillere: Helen Vikstvedt, Ulrikke Hansen Døvigen, Anne Ryg, Kåre Conradi, Marit Andreassen