Skolen sorterte etnolog og forfatter Bjørn Arild Hansen Ersland (36) i feil bunke. — Jeg ble stemplet som dårlig i norsk. I dag lever jeg av å skrive, sier han.36-åringen, som nylig utgav sin første barnebok, men som tidligere har skrevet flere fagbøker, er Mandals svar på Nils Arne Eggen når det gjelder å servere postulater. Ett av dem er: - Elever med svake karakterer har størst muligheter til å få spennende jobber - fordi flinke elever blir ledet inn på kjedlige ting.- Poenget er at dårlige elever har et glimrende utgangspunkt. Det skal jo mye til før de skuffer.Motivasjonen min for å ta høyere utdannelse var å vise dem som sorterte meg, at de tok feil. Jeg meldte andre ferdigheter enn dem skolen mente var viktige. Jeg kunne skrive, men var ikke flink i grammatikk, og derfor ble jeg sortert feil. Skolen var et sted for folk med matematisk hjerne, sier han.I et annet Hansen Ersland-postulat heter det at religion er for alvorlig til å bedrives i foreninger.- I foreningslivet oppstår det lett en ubevisst konkurranse. I fotball handler det om å score flest mål. I religiøse foreninger er det om å gjøre å bli mest religiøs. Egentlig er religion noe folk bør være utrolig dårlig til - for da trenger de den. Det er folk som er dyktige i religion som truer verden. Jeg var selv elendig i fotball, men en av de beste i religion. I dag er jeg ikke så flink, og derfor trenger jeg religionen, sier Ersland, som vokste opp i indremisjons-miljøet i Mandal i 80-årene.- Det er viktig at du får med Hansen i navnet mitt. Uten Hansen er det ingen som kjenner meg igjen, påpeker han.Akkurat det erfarte Hansen da Ersland nylig fikk hederlig omtale i Fædrelandsvennen for sin første barnebok.- Omtalen var god, men hva hjelper det når ingen forstod at det var meg, forklarer Hansen, som har bosatt seg i Stavanger og tatt konas etternavn.Vanligvis skriver 36-åringen om kysthistorie, men denne gangen handler det om Hugo og gressklipperen. Bokas hovedperson er en snill og rigid mann som ikke har bil fordi gressklipperen tar opp plassen i garasjen. Den handler også om to voksne mennesker som er glad i hverandre. Voksen kjærlighet er jo ellers et problem i barnelitteraturen, påpeker forfatteren.- Jeg har lenge hatt lyst til å skrive skjønnlitterært for barn. Jeg gjorde et par forsøk, men fant ut at stoffet ble for komplisert. Nå har jeg klart å skrelle vekk alt det unødvendige, og funnet en figur som jeg behersker. Det er snakk om å forenkle ting ekstremt. Hugo og jeg har det til felles at vi ikke har en arbeidsplass med hierarki og klatrevegg. Hugo har byens beste gressklipper, men er uten jobb. Jeg er frilans etnolog og jobber med nyere kysthistorie. Det gir en enorm frihet å skrive barnelitteratur - i motsetning til andre litterære genre. Å skrive bygdebok er noe av det skumleste jeg har gjort. Da oppstod det en slags tvangstanke i hodet mitt om at jeg ble forfulgt av «bygdebokpolitiet». Som etnolog treffer jeg mange sære folk som jeg har nappet egenskaper fra og satt sammen til en barnebokfigur, sier Bjørn Arild Hansen Ersland. Til neste år er han klar med ny Hugo-bok. Han satser på barnelitteratur som hovedgeskjeft, mens kysthistorie blir bigeskjeft.- Er det penger å tjene på barnebøker?- Jeg må ha inntekter, men postulerer gjerne at flere menn bør gjøre som Hugo og meg: La seg forsørge av en kvinne. Det er mange kvinner som tjener godt, og tabben menn ofte gjør, er å konkurrer med kvinnene om å tjene penger. Menn bør ta den gamle kvinne-rollen, men gi den nytt innhold. Da kan livet bli gøy og interessant.- Trives du med barnepass og golvvask?- Jeg er gift med Kari som gjør karriere som lege, mens jeg kombinerer frilansjobbing og rollen som hjemmeværende. Jeg har lagt lista utrolig lavt når det gjelder husarbeid, men må jo ta ansvaret for ungene. Det gjør jeg med glede. Jeg er typen som synes det er moro å leke med akebrett.Min erfaring er at mange har et negativt forhold til barn, og at menn høster stor ære for å gjøre utrolig lite i huset. Jeg må si at Kari er veldig snill - fordi hun ser gjennom fingrene med mye av det jeg gjør, og alt det jeg ikke gjør.- Har du aldri hatt fast jobb?- Jo, jeg hadde jobb som museumsbestyrer, men sa opp jobben for å la meg forsørge, men gjør på en måte min egen karriere - fordi jeg står fritt til å gjøre hva jeg vil. Poenget er at jeg oppnår friheten når jeg ikke henger i klatreveggen på en eller annen arbeidsplass. Folk er ofte låst i det gamle kjønnsrollemønsteret - og i sin egen utdannelse. Etter sju års universitetsutdannelse må du nødvendigvis ikke ha en jobb som er tilsvarende. Det er viktig å ha frihet også i forhold til utdannelsen. I fjor sommer tok jeg jobb med å male hus på Lindesnes, pluss at jeg var fyrvoktervikar på Grip, et skjær i havet. Jeg gikk rundt i kjeledress i en måned og pikket rust, og fikk et unikt perspektiv på emnet jeg jobber med ellers: Nyere kysthistorie. Jeg lærte både om fyrvokternes psyke og om hvordan man rent teknisk vedlikeholder et fyr.- Er livet så enkelt at det kan leves på et skjær i havet?- Det er et filosofisk spørsmål, men jeg opplevde det som spennende å sitte isolert i en måned, og hadde selvfølgelig en akademisk vinkel på mine betraktninger og observasjoner. - Hvorfor er du fascinert av fyrlykter og gamle båter?- Fordi jeg vokste opp i en pram, men egentlig blir jeg provosert av trebåtnostalgien. Jeg har et mer pragmatisk forhold til båter, og spør alltid hvorfor? Man skal ikke ta for gitt at en gammel trebåt er best, men spørre hvorfor?- Hvorfor?- En gang kom jeg over en ufattelig stygg båt. Den var gul og bygd i 1979, og var et eksempel på en plastbåt som fungerte dobbelt så godt som en tradisjonell fiskebåt. Mens andre fiskere tøffet i 10 knops fart i trebåtene sine til feltet, raste fiskeren i den grimme andungen av gårde i 30 knops fart. Ingen tvil om at plastbåten var mest effektiv, og man kan spørre hvorfor de andre fiskerne holdt på trebåt-tradisjonen, sier Bjørn Arild Hansen Ersland.Han har tidligere skrevet om fyrene rundt Norges sydspiss, og holder nå på med prosjekter der han blant annet har trålet Vest-Agder på jakt etter trebåter fra 1900-tallet.- Hva er en typisk båt fra Vest-Agder?- Det er en åpen motorbåt med seiltofte, fiskekum, ensylindret motor og ror utenpå. Denne båten, som kystbefolkningen har livnært seg med, er nesten borte. Hvis man vil ta vare på landsdelens kystkultur, må man ikke konsentrere seg om 1800-tallets robåter fra Vestlandet, men satse på motorbåten og plastbåten. De første plastbåtene ble produsert fra 1953, og det er ingen tvil om at det er sørlandsk tradisjon å lage båter i plast.- Skal vi helt glemme de gamle ro- og seilbåtene?- Vi må få blikket bort fra 1800-tallet. I Mandal har man vært opptatt av å bygge laksestige og varpepæle samtidig som byens motor- og verftshistorie går i glemmeboka. Hele 1900-tallet i Mandal er preget av skipsbygging: Westermoen, Motorfabrikken og Båtservice hadde enorm betydning - også i et nasjonalt perspektiv. Westamaranen og Marnarmotoren er begrep langs hele kysten. Merkevarer som bygger lokal identitet, og derfor maser jeg om at vi må bli flinkere til å ta vare på den nære historien, også fordi den er lettere å dokumentere. - Er dette å oppfatte som en brannfakkel?- Det er mulig at jeg brenner mer enn jeg freser. Vi trenger historien, men enda mer trenger vi å bli stolte av vår egen tid, sier Bjørn Arild Hansen Ersland, som har sett seg lei på at det bygges mye nytt som skal se gammelt ut. Også om det har han et postulat:- Vi behøver ikke bygge nytt gammelt. Det er nok gammelt å ta vare på.