Med mindre rock og pop enn vi er vant til når Bjørn Eidsvåg spiller opp, med større alvor, dypere ro og klarere grep om tekstene enn før, gjør «Tapt uskyld» inntrykk. Jeg vet ikke om jeg har hørt Eidsvåg så stillferdig før, jo, i enkelte låter, men aldri gjennom et helt album. 12 viser, den siste heter «Stillheten», brytes sjelden av musikalske sprell. Det går i jevn rytme, med svært gode arrangementer som gir assosiasjoner til kammermusikk. Teksten og Eidsvågs stemme langt fremme i lydbildet, ordene tydelige, stemmen eldre og en anelse sår. Ingenting er for mye her. Vi er snarere i visens enkle landskap mer enn i popens overlessede terreng. Det seriøse preg understrekes av Kjell Nupens vakre cover-bilde.Og så tekstene. Tapt uskyld handler om tap (selvsagt) og om skyld og uskyld. De fleste tekstene har et «eg» og et «du», og dette du er Gud, som ofte før i Eidsvågs tekster. Men samtalen mellom «eg» og «du» er annerledes og ny. Undringen er større, skråsikkerheten mindre, ærefrykten sterkere, håpet mer levende — og ordene som uttrykker alt dette er vakrere, mer poetiske enn før. «Du e bildet eg aldri såg, men ikkje kan glømma. (.) Du e den eg aldri tok på men som rørte djupt ved meg», heter det i «Bildet». Den engasjerte, sinte Eidsvåg er også i tekstene, som i «Det ville vore fint» og «La dei sleppa». Men aller best er trygge, hjemkomne Bjørn Eidsvåg: «For du tok rundt meg og smilte / og du gjor i stand te fest /og eg ble feira som din hedersgjest / du tok fram den beste vinen / og me lo og grein og sang / te denna «nådens natt» ga tapt for soloppgang».Bjørn Eidsvåg: Tapt UskyldMetropol Music (Sony) RRCD2
Emil Otto Syvertsen