MANDAL: Kjell Askildsen forlot Mandal og det pietistiske sørland for godt etter forfatterdebuten i 1953. Først i den senere tid kan det synes som forholdet til hjembyen tiner litt; Askildsen deltok på mimretreff med gamleklassen tidligere i høst og vil være personlig til stede som hovedperson under litteraturdagene i Mandal fredag 22. og lørdag 23. oktober.Etter 53 noveller og noen romaner er det nærliggende å tro at forfatteren selv vil huskes for sitt livs litterære bidrag som sådant, enn for selve debuten. Men «alle» som levde den gang, husker striden. Skriveriene. Skandalen. Da avisene var «fulle» av for og mot Askildsen og sørlandspietismen og Mandal folkebibliotek satte novellesamlingen «Heretter følger jeg deg helt hjem» på indeks.Mangfoldige år senere hadde Mandal bibliotek fremdeles ikke boken, erfarte mandalitten Anne-Marie Daasvatn som har skrevet hovedoppgaven «Fra fordømmelse til det litterære toppsjikt». Hun fikk låne boken på biblioteket i Kristiansand. Der hadde de satt den ned i magasinet i kjelleren, fordi det var flere år siden noen hadde spurt etter den.I dag etterspørres boken. Og den finnes absolutt i Mandal bibliotek.Men hva var det som skjedde, den gang på 50-tallet?Skulle ikke omtales

«... der lyser det trass av annethvert blad. Ellers er hovedsaken erotikk. Derfor hadde vi ikke tenkt å omtale hans bok i Samleren».Så nådeløst skrev den kristelige avisen Samleren i Mandal om unge Kjell Askildsens litterære debut på Aschehoug forlag i 1953. Når avisen likevel nedverdiget seg til å omtale novellesamlingen «Heretter følger jeg deg helt hjem», var det fordi den hadde fått «sterke anmodninger om å advare folk mot å kjøpe den».«Hånden hans gled ned mot brystet. Med den ene hånden knappet han opp knappene i den hvite blusen. Med den andre lette han under skjørtet. Han så på henne, og ansiktet hennes var meget blekt. Øynene og munnen var lukket, og det satt et par loddrette rynker i pannen.— Ta meg! hvisket hun.Han fant glidelåsen i skjørtet og trakk det av henne. Han trakk opp underkjolen og rev av henne buksene. Hun kjente vekten hans oppå seg. Ville skrike, for det gjorde vondt i underlivet. Så var det godt igjen. Hun la armene rundt ham og hold ham fast. Hun kjente at det snart ville bli ufattelig godt, og hun la bena sine rundt hans og holdt ham fast. Hun kjente at nå ... nå ... herregud ... og han forsøkte å komme seg løs, men armene og bena hennes holdt ham fast. Der gikk trekninger gjennom ham. Så slappet han av, og hun løsnet grepet rundt ham.- Nå stjal jeg et barn, sa hun, og han måtte se en annen vei, for han hadde aldri sett så stygge øyne før.»Skrev Askildsen, ikke ustraffet, i 1953. Sånt ble man ikke profet i egen by av å skrive på det ærefryktige sørland, selv om ikke alle var like kritiske og lokalavisen Lindesnes omtalte forfatteren som en «forbløffende moden debutant». Men det som huskes, er fordømmelsen. Striden hadde alle ingredienser; pietisme og dobbeltmoral, trangsyn og bedehusmoral, myter og jantelov.Kulturjournalist Steen Benneche i Fædrelandsvennen og Kjell Askildsen var ikke på bølgelengde, går det frem av Anne-Marie Daasvatns hovedoppgave. «Det er lavt under taket her sør i landet. Her er mørkt og her er dårlig luft. Her er kort og godt Hallesbysk», skrev Askildsen i en avisartikkel. Benneche slaktet artikkelen og mente at hans generaliseringsmyter om Sørlandet ikke burde tas alvorlig, at selv om Askildsen hadde skrevet bok, var han ikke en autoritet og en åndshøvding på alle områder. Det ergret Benneche at Askildsen nøret opp under «mørke fastland»-dogmen.Benneche mente at Askildsen var kommet på feil hylle. «Han burde vært i reklamebransjen.»Den opprivende avisstriden gjorde nykommeren landskjent i en fart. Selv forlot han altså fødebyen.Mer skadelig enn porno

Hva som er myte og hva som er fakta rundt Kjell Askildsens flukt fra og forhold til fødebyen, skal være usagt. Men i Samleren falt hans erotiske epistler altså såvisst ikke i god jord, og redaktør Gunnar Melbø rettet i november -53 en advarende pekefinger som må ha truffet den unge debutant med sviende styrke. I dag kan skriveriene - i all ærbødighet - være lystelig lesning. Den gang var det ramme alvor. Hør bare:«Det er så rart med det når det er en Mandalsgutt som skriver, det er ikke så underlig at noen hver tenker på å lese den. Om det så kan nytte å advare, er et annet spørsmål. Men ingen av våre lesere skal behøve å kjøpe i blinde - og måtte gå til bokhandleren med boka igjen for å få att pengene eller kaste boka i ovnen før den er halvlest», tordnet Samleren.I bokhandelen ble boka fjernet fra utstillingsvinduet og lagt under disken ferdig innpakket - i tilfelle noen likevel ville kjøpe.Videre skrev Samleren: «Nei, til vanlig anmelder vi ikke slike bøker... Av det som er skrevet på norsk, er det bare spørsmål om det er prestert noe stort mer rått enn det som finnes i denne novellesamlingen. Og det vil ikke si så lite. Det er sikkert mindre skadelig for unge mennesker å studere selv de verste pornografiske bildebladene enn å lese denne boka. Det lyser trass ut av den...»Om Askildsens motiver, hevdet Samleren: «Kjell Askildsen har skrevet for å sjokkere. Det har han oppnådd her i Mandal. Mer enn én mor og far har alt blitt sjokkert når de har funnet hans produkt hos sine egne barn. Kanskje det også har virket litt sjokkerende for bokhandlerne når gode kunder har kommet tilbake og sagt at slike bøker vil de frabe seg å ha i hus».Deretter jamrer avisen seg over samfunnets likegyldighet:«Ellers er sjokkvirkningen uteblitt. Så råttent er omsider samfunnet blitt på dette punkt, at det reageres ikke. En ser det i blad etter blad, at denne boka som andre blir omtalt fra et innbilt kunstnerisk synspunkt. Melderne tror de kan plassere både seg selv og forfatterne hinsides alt som heter godt og ondt.»Protest fra Amerika

At selveste Vårt Land gav novellesamlingen hederlig omtale uten så mye som med et ord å antyde moralsk standard, eller mangel på sådan, ergret kristenavisen grenseløst. Samleren beskrev «Syndere i sommersol», som også hadde vakt avsky, som rene søndagsskolefortellingen sammenlignet med Kjell Askildsens produkt. «Selvsagt er det ikke noe ekstraordinært at en gutt som ennå har mye av gymnasiasttrassen i seg, kan begå slike grovheter. Det alvorlige er at forlaget kan beholde folks respekt om det gir ut slike ting, og at bokhandlerne kan nedverdige seg til å formidle dem til heimene.»Til slutt trøster Samleren seg med at «ennå finnes det litt levende igjen mellom alt døkjøttet: Helt fra Amerika er det kommet indignert protest mot novellesamlingen sammen med en hilsen til giveren om ikke å sende flere norske bøker derover. Det var en sunn reaksjon.»Samleren skulle bare visst at den unge rebellen de dømte nord og ned, skulle bli en av Norges mest anerkjente forfattere. At all PR er god PR, tenkte de neppe på.