KRISTIANSAND: Det har noen ganger vært hevdet at kulturlivet har få mesener i Kristiansand. Skipsrederne her var mer opptatt av å bygge kirker enn å samle kunst.
Frank Mosvold (39) er ikke skipsreder. Bestefar Torrey var det. Frank ble skipsmekler etter å ha utdannet seg som siviløkonom. I fire år jobbet han shipping i New York og London, før han hoppet av, tok filmutdannelse ved et amerikansk universitet og ble filmskaper.
Så ble han kunstsamler. Det begynte forsiktig for ti år siden og er nå nesten i ferd med å ta overhånd, i følge ham selv. I alle fall har han langt flere bilder enn han har plass til i sitt hjem i Oslo.
Fotokunst åpnet veien til andre former for billedkunst for ham, noe han forklarer med at han selv jobber med film-mediet.
— Det første bildet jeg kjøpte var foto. Jeg forstår nok foto bedre enn maleri. Når jeg ser på fotokunst kan jeg mye om teknikken, når jeg ser på maleri bruker jeg bare følelsen, sier Frank Mosvold og avvæpner uttalelsen med sin hjertelige latter.
Vi er på Sørlandets Kunstmuseum for å se på akkurat Frank Mosvolds bilder. Noen vises for tiden i utstillingen i tredje etasje. Andre befinner seg i magasinene. Selv har han ikke helt tallet på antall bilder han har plassert i museet, men et tjuetalls er det nok.
— Jeg kjøper nesten aldri noe på impuls. Har jeg sett noe jeg liker, så venter jeg et par dager for å se om følelsen varer ved. Og da snakker jeg ikke bare om gode følelser. Mange ganger er det noe sårt eller smertefullt som kan fremkalles av et bilde.
Kunsten appellerer til sider ved en selv, kanskje sider man ikke er så glad i, eller sider man ikke vil vedkjenne seg. Når jeg nå ser på bilder jeg har kjøpt i løpet av de ti årene, kan jeg nesten se hvilken sinnsstemning jeg har vært i da jeg kjøpte. De bildene som beholder kraften over tid er selvfølgelig de beste, for meg, og tilfeldigvis er det også sånn at det er de bildene som holder best pris, sier han.
Han innrømmer at en samler også kan bli påvirket av trender i tiden.
— I et kunstmagasin leste jeg at det er to slags samlere, de med gode øyne og de med gode ører. De beste samlingene får de som har gode øyne. Jeg håper jeg har gode øyne, smiler han.
Han bor i en leilighet i Oslo med begrenset veggplass, og er lykkelig og takknemlig for å kunne deponere kunst ved Sørlandets Kunstmuseum.
— Det jeg deponerer må gå gjennom en kunstnerisk vurdering ved museet. Det er jo viktig at det er museets profil som ivaretas, ikke min. Men museet har et begrenset innkjøpsbudsjett og er forpliktet på norsk kunst først og fremst. Jeg kjøper helst utenlandsk, så da blir jo mine bilder et fint supplement her, sier han.
Fra oppveksten hadde han en oppfatning om Kristiansand som en traust by der alt var «så greit». Han mener Quartfestivalen og Sørlandets Kunstmuseum er i ferd med å åpne Kristiansand for kreativitet og annerledeshet.
— Hvis du vokser opp og føler deg annerledes, hvor viktig er det ikke da å ha et sted som kunstmuseet eller Quartfestivalen hvor en møter andre likesinnede og blir stimulert i egen kreativitet. Museet kan være en katalysator for unge mennesker som har lyst til å skape noe.
Jeg synes direktøren her, Erlend Høyersten, har inntatt en viktig posisjon fordi han er så pågående når det gjelder samtidskunst. Sommerens kunstdebatt her i Kristiansand førte jo til at jeg selv i familien min ble involvert i kunstdiskusjoner som aldri hadde kommet opp for noen år siden, sier han.
Museumsdirektør Erlend Høyersten sier deponeringer som Mosvolds gir museet en enestående anledning til å gi publikum et ekstra tilbud. Han forteller at museet også disponerer bilder fra andre samlere, dessuten mottar museet av og til kunst fra næringslivet.
— Den gode ånden, at borgere kan bidra til museets vekst, er også en verdifull ting. Når det gjelder Mosvolds ting er vi veldig glade for det, for han holder ypperlig kvalitet. Det er kunst av første klasse vi får disponere, sier Høyersten, som ellers forklarer at alle slike deponeringer og gaver blir gjenstand for en kunstnerisk vurdering ved museet.