KRISTIANSAND: — Har du snakket med kongen etter at boken din kom ut?- Jeg snakker normalt ikke med kongen. Men jeg har løpende kontakt med Slottet. Mitt forhold til Slottet er uforandret. Jeg har basert meg på tillit, og det er avgjørende for meg at mitt forhold til Slottet som kildebase ivaretas og opprettholdes, siden jeg nå arbeider med tredje bind.Det sier Tor Bomann-Larsen som denne uken var i Kristiansand for å presentere høstens mest omtalte og omdiskuterte biografi på et åpent møte hos en av byens bokhandlere. Da bind nummer to av hans biografi om kong Haakon og dronning Maud, Folket, ble lansert i høst, var det først og fremst spørsmålene omkring kong Olavs biologiske opphav som vakte oppsikt. I boken antydes det at den engelske livlegen Sir Francis Laking kan ha vært Mauds sæddonator.- Hvorfor skrev du dette?- Jeg vil ikke gå inn i en debatt om disse tingene, ønsker ikke å drive noen offentlig argumentasjon. Men jeg har hele tiden siden jeg i 1998 begynte å arbeide med biografien vært klar over at her var det en tematikk som jeg ville komme opp i. Det var aldri tanken å skulle gå utenom den, sier Bomann-Larsen. Privat hospital

I sin bok forteller han hvordan Maud i 1902 ble innlagt på et privat hospital i London i et seks måneders isolat. I Aftenposten har han tidligere redegjort for sitt arbeid med dette kapitlet, og der skrev han: «Siden innleggelsen var umiddelbart knyttet til unnfangelsestidspunktet, ble det en selvsagt oppgave å forsøke å besvare spørsmål om hvilken type behandling prinsessen kunne ha vært underkastet. Boken måtte ta for seg tematikken omkring kunstig inseminasjon. Jeg så meg nødsaget til å foreta samvittighetsfulle kildeanalyser i samarbeid med den best kvalifiserte faglige ekspertise.»- Hvilke reaksjoner har du fått fra folk?- Det er kommet mange reaksjoner, både offentlige og private, og fra de gamle er det mye bastante tilbakemeldinger. Det må man leve med, selv om jeg forholder meg bare til mennesker som har lest boken. Jeg lever egentlig godt med at folk trekker andre konklusjoner - siden jeg altså ikke trekker noen konklusjoner selv.- Hva slags skikkelse var denne for oss så fjerne Maud?- Jeg er ikke så sikker på at hun er så fjern. Fra et feministisk ståsted regnes hun som en moderne skikkelse, denne merkelige krysningen av fysiske og psykiske symptomer og anorektiske tilbøyeligheter. I begynnelsen av ekteskapet hadde hun ikke noen oppgaver, som prinsesse Diana var hun på en måte veldig på et sidespor. For en sky og innadvendt type som Maud ble det et liv i stillstand. Vi må huske på at det før 1905 ikke var noe som tilsa at dette paret skulle spille noen rolle i dansk eller engelsk historie. Innertiere

— Ektemannen utmerket seg ikke spesielt på noen måte?- I mitt første bind har jeg beskrevet ham som keitete og naiv, her var knapt noen tilbøyeligheter til det uvanlige - og han var heller ingen stor sjøoffiser.Men i løpet av sommeren 1905 må han ha lært vanvittig mye. Og den høsten gjorde han en del ting som var innertiere alt sammen - man kan ikke annet enn å berømme ham, sier Bomann-Larsen og sikter blant annet til at prins Carl insisterte på en folkeavstemning før han besluttet å takke ja til den norske kronen.Ellers er det i boken nok av fascinerende og spennende beskrivelser om hva som hendte i dette skjebneåret 1905 og hvilke strategier som ble lagt både i Oslo og i det svenske, danske, engelske og russiske hoff - alt mens keiser Wilhelm cruiset rundt i Østersjøen og gjorde andre nervøse. Det var året da også giganten Fridtjof Nansen, legemliggjørelsen av en hel nasjon, reiste mellom de forskjellige hovedsteder på oppdrag fra regjeringen Michelsen og ofte ble tatt imot som en fyrste selv. Planen om Kristiansand

På et tidspunkt så det ut som at den nye norske kongen skulle stige i land i Kristiansand.Denne planen omtaler Bomann-Larsen i kapitlet «Desertør eller konge?». På sommeren hadde kong Oscar II ennå ikke abdisert, og både den norske regjeringen og prins Carls svigerfar, kong Edward av Storbritannia, mente at prinsen burde presses til å handle i fyrstelig egeninteresse, altså snarest mulig gå i land i Norge. Norges sendemann hadde inntrengende oppfordret prinsen til i all hemmelighet å begi seg til Skagen, for derfra å skipes nordover og stige i land i Kristiansand. I Norge skulle han så innta rollen som den nye Christian Frederik, heltekongen fra 1814.Men dette ville altså ikke prins Carl uten videre. Han var premierløytnant i den danske marine, og hvis han skulle fjerne seg «12 timer fra København», måtte en dansk offiser ha marinens tillatelse. Hans øverste befalshaver var kongen av Danmark, og bare Christian IX kunne gi orlov. Men den danske gamlekongen ville ikke la barnebarnet reise uten at det var kommet til avklaring med Oscar II. Nøkkelen til Norges anerkjennelse lå i juli 1905 fremdeles i Stockholm.I boken skriver Bomann-Larsen: «Hadde prins Carl handlet på egen hånd (bare støttet av onkel Bertie og det illegale Norge) ville kongeverdigheten være devaluert idet han steg i land i Kristiansand. Blant hans nye landsmenn ville seilasen utvilsomt bli oppfattet som en heltegjerning. Heroisme var imidlertid det eneste landet hadde til overmål. Nå behøvdes ansvarlighet og anerkjennelse.»Med andre ord, en plutselig ilandstigning i Kristiansand kunne i verste fall ha ført til krig i Norden. Tung forpliktelse

— Når kommer neste bind?- Det blir ikke før om to-tre år. Og jeg vet ennå ikke om det skal bli ett eller to bind til. Det er meningen å følge kong Haakon helt fram til hans død i 1957.- Det er en enorm oppgave du har påtatt deg?- Ja, det har ikke vært frihelger eller ferier det siste året. Å skrive biografi er en tung forpliktelse. Du står ansvarlig både overfor historien og de mennesker du skriver om - du forvalter deres liv. Da skal du være veldig sikker på det du gjør - og være sikker på at det er du som skal gjøre det. Selv kunne jeg ikke ha gjort dette på oppdrag, dette er basert på mitt eget initiativ, min egen beslutning. Så får folk heller kalle meg stormannsgal, sier Tor Bomann-Larsen.svein.h.moe@fedrelandsvennen.no