Vi sørlendinger tåler å bli ertet. Vi har våre ting, så det skal vi ta. Vi skal tåle grov prat fra vulgære nordlendinger, støyende og tanketom trønderhumor, grunne kjekkaserier fra oslofolk og frekke sarkasmer fra bergensere. Men – et sted går grensen og den går ganske nær Moi. For å si det forsiktig, på sørlandsk vis. Vi deler jo på noen måter denne sørlige landsdelen mellom Rogaland og Sørlandet (Sørlandet ligger heldigvis på den riktige siden, der sola og svabergene er). Men det rogalendingen Omdal påstår vi er, det er hans folkeferd mye mer. Så det. Der fikk han den. Mulig Sørlandet er et saktmodig barn i Guds hage, men rogalendingen er den enda tregere fetteren med fregner, tannregulering, et kverulerende vesen og hockeysveis som alle i familieselskapet hater. Og dialekten – dialekten ga Gud dem akkurat idet han var blitt veldig trøtt og lei av å skape verden.

Har du stått i en bar i Stavanger noen gang, og prøvd blitt sjekket opp av en siddis? Vel, de snakker altså så tregt, det er kanskje fordi de må bruke hele kjeven på alle de rare lydene, det tar fort tid. Men man rekker i hvert fall å bli edru før første sjekkereplikk er avlevert. Og da er det i hvert fall ikke aktuelt, for å si det slik….

Men — for å begynne med begynnelsen. Omdal bygger sin sørlandsrasisme på personlig empiri, en overvurdert vitenskapelig metode. Altså; håndverkere som ikke holder seg til avtaler, som svarer unnvikende på spørsmål om tid, avtaler og penger. Det – det er et løst fundament å lage et reisverk av fordommer på. Da mener vi bestemt at Sven Egil Omdal selv må bære bevisbyrden for å finne den landsdelen hvor håndverkere svarer klart og forpliktende på spørsmål om tid, avtaler og penger. Finnes den? Virkelig? Håndverkere som gjør som de sier? Snakker de i så fall polsk?

Så er det noe med hele denne historikken til rogalendinger som gjør at de egentlig bør gå litt rundt i Norges land og rike med duk nakke og bøyd hode. Kanskje krype. Vi ga dem tidenes lottogevinst da det ble bestemt at Stavanger, denne potethovedstaden, skulle bli vår oljehovedstad. Vår oljeby. Riktignok var stavangerfolket flinkere enn bergenserne, som også var en aktuell kandidat til jobben. I Rogaland ryddet de Forus-området nærmest på dagen og sa at her, her kan dere være, slå dere ned, bygge og bo alt dere vil. Mens bergenserne sov i timen og visste ikke helt hvordan de skulle håndtere dette nye, norske eventyret. Men det kom likevel svært gratis til siddisene. Oljen lå i havet. Det var ikke en innovativ grunder som la den der. Ikke politikere som vedtok den der. Den kom nesten inn byfjorden og de skulle gjort utrolig mye galt, før det hadde gått galt. Det er ingen bragd. Det er faktisk – for å ta et helt vilt og tilfeldig eksempel – en mye større bragd å skape tusenvis av oljerelaterte arbeidsplasser i en region som ligger så mange nautiske mil fra oljebankene som Agder-regionen. Men her myldrer det av offshore-teknologi. Skapt av egdene selv.

Men denne fintfølelsen eier ikke dette folket fra vest. De vralter og jager rundt som pissemaur, som om de eier landet, som om de kan styre hvor de vil, som noen personifiserte bunnlinjer på bruttonasjonalprodukt, som om det er dem vi har å takke. Og vi bor alle i en harry og nyrik nasjon. Men rogalendingene var det først. Og er det mest. På 70- og 80-tallet hadde folk i Stavanger sluttet å bygge garasjer. De bygget carporter. De første husene med amerikanske valmede tak ble bygget på de kjedsommelige slettene der. De skrudde opp paraboler på veggene sine, mellom alle karnappene og husvortene, mens resten av nasjonen fortsatt slet med å få inn NRK i svart og hvitt, de handlet helst matvarene sine i amerikanske butikker og prøvde å dytte så mange amerikanske uttrykk inn i dialekten sin som mulig. Gjerne mens de drakk en drink. En drink! 80-tallet var en harry epoke i norgeshistorien. Et kapittel i historieboken vi ikke er stolte av, det tiåret fremelsket det verste i det norske folk. I Stavanger var det storhetstid, et tiår som kledde byen godt. Og det så riktig stilig og moderne ut, hva all denne ”oljo” gjorde med byen, men vi vet jo alle at det fortsatt ligger en eim av tung gjødsellukt over hele regionen når potetåkrene skal næres – flere ganger om året virker det som. Stavangerfolk er nærmere primærnæringene, enn de fleste av oss. De har nettopp krøpet ut av jordkjellerne. De vasker seg i olje, men lukter likevel fjøs.

Med all denne selvtilliten må det være slitsomt å gå rundt i verden å kjenne på at ikke verden møter deg med samme premisser. Det er nok ikke bare en dans på roser. At ikke folk står mer på pinne ved synet av rolexer, gulltenner, porshe cayenner , eksklusive golf bager, påkostede hytter og bortskjemte barn. At ikke folk gjør som man sier, og ikke straks jobber for en når en krever det. Nå skal vi ikke ta Svein Egil Omdal alvorlig. Man skal sjelden ta sinte, gamle menn alvorlig. Vi skal i stedet le hjertelig langt inni oss, slik vi pleier, når de vi ler av har snudd ryggen til. Vi skal le med de sinnrike håndverkerne i Mandal som kanskje på et tidspunkt nådde et metningspunkt når det kom til breikjefta siddiser, som sikker satt og moret seg godt da de hørte irritasjonen i telefonen steg. Sørlendinger er et blidt folkeferd. Men det betyr jo ikke at de liker alle. De er nemlig ikke dumme.