Stemmen hennes er varm, selv over telefonen. Slik den er varm når hun står på scenen, eller i lyrikken hennes.

— Jeg trives egentlig best alene. Men jeg liker genuin kommunikasjon med mennesker. Hvis jeg er god til det, så er det kanskje fordi jeg er så glad for å være i live. Jeg har mistet mange mennesker, så jeg er veldig takknemlig for å være i live, sier hun.

Patti Smith er i Oslo når vi snakker med henne, men torsdag står hun på scenen i Arendal, som en av de mest betydningsfulle artistene i Canal Streets historie.

Gudmor

Hun omtales gjerne som punkens gudmor, og har skrevet en rekke låter som regnes blant sjangerens aller beste. I 2010 ga hun ut sine svært kritikerroste memoarer, «Just Kids», hvor hun skriver om sitt forhold til den innflytelsesrike amerikanske fotografen Robert Mapplethorpe på 60 og 70-tallet.

Mapplethorpe døde i 1989, 42 år gammel.

— Det tok mange år å skrive den boken, forteller Smith til Fædrelandsvennen.

— Robert ba meg skrive historien vår dagen før han døde, hvis ikke hadde jeg kanskje aldri gjort det. Jeg hadde skrevet sanger, dikt og historier tidligere, men aldri sakprosa. Det var en kamp å skrive den. Jeg har mye sorg forbundet med dette, det er en person som har betydd veldig mye for meg. Og det var vanskelig å skrive en historie når jeg visste hvor trist slutten var. Det gikk lang tid før jeg kunne lese den selv og like den. Men jeg kan det nå. Jeg synes boken er det mest vellykkede jeg noen gang har gjort. Mer vellykket enn noen av platene mine. Og jeg tror Robert ville vært fornøyd, sier hun.

Til de som ikke har lest memoarene, oppsummerer hun forholdet til Mapplethorpe slik:

— Min ektemann var «the love of my life», men Robert var «the artist of my life». Jeg tror ikke jeg kan si det enklere enn det.

Feminin og tøff

Smith møtte Mapplethorpe etter å ha flyttet til New York som 20-åring. De hadde lite penger, men etter hvert store ambisjoner. Smith skrev poesi og lyrikk, og Mapplethorpe overtalte henne til å begynne med musikk. I 1975 kom debutplata som på mange måter var begynnelsen på punken. «Horses» er både en knyttneve og et kjærtegn, samtidig.

— «Horses» er feminin og tøff. Som meg selv. Jeg ville at den skulle speile den personen jeg var, og for så vidt fortsatt er. Jeg kan være sterk og jeg kan være aggressiv, men jeg skriver også vuggesanger, jeg er mor og jeg er empatisk. Som Walt Whitman sa: «We contain multitudes».

Hun forteller at den berømte atmosfæren på debutplata oppstod litt tilfeldig. Smith visste lite om plateinnspillinger den gangen.

— Jeg var ute etter noe autentisk. Noe rått. Det er ingen overdubs og egentlig ingen produksjon å snakke om. Jeg fikk John Cale til å produsere plata fordi jeg elsket soloalbumene hans. Da jeg fortalte ham det etter innspillingen, sa han at jeg heller burde brukt lydteknikeren hans. For lyden er kanskje ikke helt slik jeg hadde ønsket, sier 67-åringen.

Sterkere stemme

Smith hadde en lang pause fra offentligheten på 80-tallet, men har gitt ut seks studioalbum siden 1996. Den siste, «Banga», i 2012. — Stemmen min er sterkere i dag. Jeg hadde en ulykke på 70-tallet som hemmer meg litt fysisk, men jeg har ikke endret meg som artist. Motivasjonen min er den samme og bandet er stort sett det samme. Spontanitet og improvisasjon er viktig for oss, vi er et veldig direkte band, sier Smith, som ble kjent for sine energiske liveopptredener på 70-tallet. Hun elsker fortsatt å stå på scenen, forteller hun.

— Jeg har alltid vært komfortabel der. Jeg er den samme personen på scenen som ellers. Jeg har de samme klærne, den samme holdningen, den samme tankegangen. Hvis jeg skulle gå rett fra dette intervjuet og opp på en scene, ville jeg vært nøyaktig den samme der, sier hun, og legger til:

— Det er mange ting i livet jeg elsker. Å oppdage nye steder eller skrive et nytt dikt, men det å spille live handler om mennesker. Jeg ønsker at vi som band skal ta vare på de mulighetene som oppstår i løpet av en konsert og at publikum skal føle en forbindelse når vi står på scenen.

Torsdag kveld rekker Patti Smith ut hånden til sørlendingene på Sam Eydes Plass i Arendal.