KRISTIANSAND: Det er 43 år siden Ole Paus ga ut sitt første album. For noen uker siden ga han ut sitt aller siste. Det påstår han i hvert fall selv.

— Det blir ikke flere plater fra meg, det er helt sikkert. Dette er ikke spontant fra min side, jeg har tenkt på det i flere år. Men det er ikke dramatisk. Jeg slutter ikke å skrive sanger, jeg er bare ferdig med å gå i studio, ferdig med grammofonbransjen. Vi skilles som gode venner, sier han.

Helhet

For Paus er ikke bitter. Han bare registrerer at han ikke lenger føler tilhørighet til norsk musikkbransje.

— Jeg er et barn av den tiden da det fantes en helhet. Det er ingen referanser fra den gangen som gjelder lenger. Da jeg debuterte hadde artister som Dylan og Beatles gjort LP-en til den ultimate formen. Sangene ble definert i forhold til hverandre, ikke bare til en bestselgerliste. Musikkbransjen i dag er på vei tilbake til singelmarkedet, og det er ikke jeg en del av. Jeg vil ikke bli det heller, sier han.

Punktum

66-åringen har planlagt sin siste utgivelse i tre år. Den kom til slutt i mai, med tittelen "Avslutningen". Et verdig punktum, synes han.

— Jeg blir jo eldre, og med alderdommen kommer forfengeligheten, faren for å repetere seg selv og bli uspiselig. Derfor ville jeg ta regien på min egen avslutning, og gjøre det beste jeg noen gang har gjort. Det synes jeg at jeg klarte.

— Så er det vel god PR å annonsere at man gir ut sin siste plate?

— Tja, det vet jeg ikke. Det kunne vel slått begge veier. Hadde det vært noe dritt, så ville man sagt "takk og lov, nå slipper vi mer fra ham". Men heldigvis har jeg blitt tatt alvorlig. Sangene mine er rikere nå enn tidligere. Tekstene er bedre. Kanskje nettopp fordi det er den siste plata, og jeg bestemte meg for å gjøre det ultimate av det jeg var i stand til, sier Paus.

Formidler

Den karakteristiske sangstemmen har han sluttet å reflektere over. Han forsto tidlig at historiefortellere ikke nødvendigvis måtte låte som Frank Sinatra.

— Musikkformen jeg tilhører handler mer om intensitet enn skjønnsang. Men det må komme fra hjertet, sier han, og legger til:

— Da jeg var barn, hadde jeg en ren og fin stemme. Og så gikk det som gikk. Men jeg rår ikke over det. Jeg forsøker å synge så pent jeg kan, og bruker stemmen til å fortelle noe. Så treffer jeg tonene ofte nok til at folk skjønner hva jeg vil formidle.

I krig med alle

Paus er en adskillig mer ydmyk mann i dag enn han var i sine yngre dager. Etter hvert mistet han motivasjonen til å refse for refsingens skyld.

— Før gikk jeg i krig med alle, fordi jeg likte bråket. Nå velger jeg slagmarkene med omhu. Jeg synes det er viktigere å komme folk i møte. Kanskje har det noe med alderen å gjøre. Man lærer av livet, man lærer at man ikke er alene i verden, sier han.

Men Paus slår også fast at han synes det er viktig å si fra innimellom. Når noe er viktig nok. På den nye plata engasjerer han seg blant annet i asylpolitikk, og spesielt hvordan papirløse barn er blitt behandlet i Norge den siste tida.

— Nå nærmer det seg 22. juli igjen, og jeg synes det er en skam at vi ikke klarte å forvalte alt det vakre som ble sagt i kjølvannet av terrorangrepene. Statsministeren snakket om mer åpenhet og demokrati, men det var tydeligvis bare en talemåte. Det gjaldt ikke dem som trengte åpenheten og demokratiet mest, sier han.

Intimt

Torsdag spiller 66-åringen i Ravnedalen, noe han også har gjort ved flere anledninger tidligere.

— Det er et helt fantastisk sted, med en spesiell historie. Det er veldig intimt - noe som også gjør det krevende. Jeg har generelt et veldig kjært forhold til Kristiansand og den delen av landet. Faktisk har jeg en drøm om å flytte til Ulvøysund... forteller Paus.