Det er tilsynelatende altfor enkelt. Ingen stunts, ingen fyldige arrangementer, ingen utagerende sceneopptredener, ingenting som provoserer. Bare én artist, én kassegitar, noen låter og et par korister. Det er det.
Det er et utslitt konsept, og funker ikke for hvem som helst. Men Jonas Alaska er spesiell. Fordi han har et imponerende knippe virkelig gode låter. Som "October", kveldens første høydepunkt på Hjørnet. En trist og vakker liten sak i Simon & Garfunkel-land. Han lukker øynene og tar publikum med inn i sitt eget lille landskap, som om det er det enkleste i verden.
23-åringen har en elegant balanse i det han driver med. "Tonight" er uforskammet fengende, men aldri primitiv. "If Only As a Ghost" er trist og vakker, men aldri klissete. "I Wrote a Song For You", som ble skrevet I kjølvannet av Utøya-massakren, er rørende, men aldri banal. Og på scenen er Alaska sober og jordnær, og gjør ingen forsøk på å være noe han ikke er.
Han sammenlignes ofte med Bob Dylan, og det liker han nok. Det kan fort bli patetisk når en ung, norsk låtskriver lener seg såpass mye mot en av de største og viktigste artistene i musikkhistorien, og Alaska bør ikke lene seg særlig mye nærmere før det blir feil. Men foreløpig er det veldig riktig. Innimellom, som når han forsøker seg på en protestsang, eller en talking blues, blir det i overkant hermende. Men når han spiller det han kaller en kjærlighetssang til Dylan, "I Need One Now", er det skjørt og briljant.
Det er ingen legendarisk konsert på Hjørnet, men den er bunnsolid til fingerspissene. Og det fulltallige publikummet liker det de hører. Alaska klarer til og med å holde på oppmerksomheten deres gjennom hele konserten. Det høres kanskje enkelt ut, det også. Men det er det ikke. Det er stor kunst.