Stillheten er voldsom til slutt. Ikke noe teppe går ned. Scenen er grelt åpen. Et tungt mørke senkes over sal og scene. Orkesteret toner ut med pinglete rester av musikken som nylig fylte salen med fyrige rytmer, skjønne melodier og strålende kaskader av klang. Såre harmonier henger igjen og fyller rommet med smerte. Tragedien er fullbrakt. Kjærligheten tapte for ondskapen.

Likevel bryter applausen løs. Hemningsløst og velfortjent. West Side Story slik den spilles her, i en klassisk versjon lagt nær opp til den første på Broadway, gir tilskueren alt. Man ler, man gråter, man underholdes og man erkjenner. Hva rasehat og fremmedfrykt gjør med menneskelighet og kjærlighet blir så forferdelig tydelig og man går ut og tenker at sannelig, dette hatet vil jeg være med på å bekjempe.

Jerome Robbins som fikk ideen til stykket en gang på 1950-tallet, hadde gamle fader Shakespeare og hans udødelige «Romeo og Julie» i tankene. De stridende familiene Montague og Capulet ble New Yorks ungdomsgjenger Jet’ene og Haiene. Romeo ble ex-jet’en Tony og Julie ble Maria, søster til sjefs-haien Bernardo. I et rasistisk miljø, med en korrupt og voldelig ordensmakt, med sexistisk trakassering som hverdagskost og med karrige vilkår for kjærlighet på tvers av de strengt bevoktede grensene, oppstår den ustyrlige tiltrekningen mellom Maria og Tony, og det må nødvendigvis bli ytterst tragisk.

En macho-ballett åpner showet. Jet’ene og haiene oser av undertrykt aggresjon og overskudd av testosteron. Sa noen at ballettgutter er femi? Dansescener vi aldri har sett maken til i denne byen følger tett i tett, med en utsøkt presisjon. Når samtlige 27 svinger seg i det store lørdagsballet blir tv-kanalenes dansekonkurranser som ynkelige skoleball å regne. Tony og Maria (Rune Svendsen og Frida Jansson) er sangere fra øverste hylle, det samme må sies om Solveig Andsnes i rollen som Anita. Signe Alexandra Domogalla fra Arendal gjør en inntagende Anybody’s, gutt i jentekropp som strever etter å bli med i gjengen og som mobbes fra alle kanter. Men plutselig blir hun sett av en av gutta, sett for den hun er, og det blir et av mange små høydepunkt. Skikkelsen Doc er vidunderlig varmt utført av den rutinerte skuespilleren Ingar Helge Gimle.

Scenisk nærvær og utstråling, tydelig tale i replikker og også i sang, stemmer med høy kvalitet, dans med imponerende presisjon, ensemblenummer som blender og betar, og som skremmer – når våpnene kommer med, enkeltprestasjoner som rører en dypt – alle bidrar til å løfte West Side Story opp på toppnivået. Dirigent Ingar Bergby leder Kristiansand Symfoniorkester (med 44 musikere) og dermed får vi Bernsteins fantastiske musikk gjengitt slik han ville ha den – og det er sterke saker det dreier seg om. Som rent musikkverk er West Side Story et musikkhistorisk høydepunkt.

Har jeg sagt at West Side Story også er fantastisk morsom? Det må sies, så ikke det tragiske blir stående som eneste element her. Scenen der jet’ene driver gjøn med ungdomspsykologer og sosionomer, kort sagt med hele behandlingsapparatet, er som det mest løsslupne revynummer. Danserne blir fantastiske sangere og skuespillere.

Scenografien er både treffende og effektiv, her er ikke antydning til unødige pauser mens ting flyttes på. Kostymene er en fest. Gled dere bare til visjonen av «en bedre verden» mot slutten. Huh – for et øyeblikk av fryd. Og så utrolig sterkt når det er sveklingen i jet-gjengen som til slutt rekker ut hånden til Maria. Den svakeste viser seg som den sterkeste til slutt. Det er håp i akkurat det.