Sammen med sin nabo og dennes sønn roter han i gammelt stoff etter sine avdøde far. Og se: han kommer over en gammel radiosender. Han fikler med den og får kontakt med en annen fyr. Og sakte forstår han: Denne fyren er hans egen avdøde far. Altså: En film om tidsdimensjoner, om parallelle tidsepoker. Et slikt tema kan lett utvikle seg til å bli søkt og sært, eller direkte latterlig. Her makter manusforfatter og regissør å klype oss fast og holde oss intenst i ånde, hele filmen gjennom. Hvordan? Fordi de gir oss en illusjon, en illusjon som holdes skarpt i fokus hele veien og tiden, med stor formbevissthet. Tunga holdes rett i munnen, blikket er våkent og regien utspekulert. Tar du til deg dette fantasispranget, går du inn i illusjonen, får du nesten to timers fiks, kløktig underholdning. Den eneste innvending en har, er Dennis Quaid. Han er så stappende full av meget tydelige skuespillermanérer og selvforelskede attityder, at hans type virker forstyrrende i en ellers original film. Frequency.

USA 2000. Regi: Gregory Hoblit.

Manus: Toby Emmerich. Produsent: Gregory Hoblit. Toby Emmerich. Howard Koch. Bill Carrano.

Skuespillere: Dennis Quaid. James Caviezel. Shawn Doyle. Elizabeth Mitchell.