KRISTIANSAND: Maktbegjæret driver fruen fra den ene skjebnesvangre handling til den andre. Og til slutt står hun ribbet tilbake, ribbet for alt. Hun har drept sine barn etter tur. Hun har hatt sin frihet, sine håp og sine drømmer, og gjort sine valg. Sluttelig har hun ødelagt alt. Å kalle henne en moderne karrierekvinne er vel noe sterkt, men hun er nok ikke den eneste, hverken i fortid eller nåtid, som har kjent splittelsen mellom det å søke lykken i familien, eller det å søke den på maktens tinder. Det er et sterkt drama Riksteatret formidler i den forestillingen, som i går kveld ble spilt for fullsatt sal i Agder Teater. Det begynner litt tungt, inntil vi føres inn i intrigene og begynner å se trådene i spillet. Instruktør Lise Fjeldstad og scenograf Erlend Birkeland lar det hele foregå i dunkel belysning, med uhellsvanger musikk — av Jørgen Knudsen - nesten litt for framtredende, i alle fall til å begynne med. Men det tetter seg til, og spenningen stiger. Intensiteten øker i spillet, og vi fanges av illusjonen. Det er ikke lenger figurer som agerer på scenen, det er mennesker av kjøtt og blod. Eli Anne Linnestad er en sterk fru Inger, stolt og staut, og knekkes overbevisende av seg selv til slutt. Arne Lindtner Næss er en ypperlig intrigant som Nils Lykke, med det lille snev av humor som gjør forestillingen til noe litt mer enn en gravalvorlig tragedie. Bjørn Moan er "gærningen" Nils Stenssøn, som senere viser seg å være fru Ingers sønn, og som intetanende blir maktbegjærets siste offer, etter at fru Ingers datter Eline, levende framstilt av Miriam Sogn, er blitt det nest siste. De øvrige medvirkende har mindre roller, men alle fyller dem godt: Stein Grønli, Thor Aamodt og Gustav Adolf Hegh. Tre døtre har fru Inger gitt bort til danske riddere og adelsmenn. Alle blir ulykkelige. Hun får sjansen til å bli "kongemoder", da det viser seg at hennes hemmelige sønn kan vinne makten i Sverige og Norge. Angst-scenen til slutt, der hun plages av den ordlige likhet mellom "kongemoder" og "kongemorder" er et fantastisk høydepunkt i en forestilling som gjennom nesten to timer - uten pause - klarer å tiltrekke seg oppmerksomhet gjennom fremragende spill og sterk oppbygging. Mot dette blir andre maktkamper, de på Falcon Crest og i Dynastiet og denslags, rene barnematen. Så godt at Riksteatret kommer med så vel gjennomarbeidet og gjennomført scenekunst! De spiller også i kveld, og det er kanskje muligheter for billetter! Anbefales. Riksteatret i Agder Teater:

Fru Inger til Østråt av Henrik Ibsen.

Regi: Lise Fjeldstad Emil Otto Syvertsen