Dette bandet fra Denton i Texas kommer nesten med et nytt musikalsk uttrykk for hver utgivelse. Det er virkelig spennende å følge dem.
De har vært preget av 70-tallets softrock og av britisk folkrock, slik som på den glimrende forgjengeren The Courage of Others. Denne gangen leverer Midlake et drøyt stykke med psykedelisk rock som av og til beveger seg over til progrock. Bandet har hatt et par utskiftinger av medlemmer siden sist, men klarer likevel å levere et helstøpt album som på mange måter har en konseptuell form der låtene går over i hverandre.
Tidlig Pink Floyd er gjerne det første man tenker på når man hører Antiphon. Musikken og låtene kan være både behagelige og varme. Det er følsomt og nennsomt gjort, og til og med tidvis svært fengende, slik som på den nydelige The Old and The Young. Men ikke alt er like hørbart og minneverdig, og det psykedeliske uttrykket skaper gjerne litt distanse til lytteren.
Midlake var bedre forrige gang, men er likevel gode nok denne gangen også til at det er verdt å følge dem videre.
