Bjørn Eidsvåg fylte 60 år 17. mars i år. Og det er 40 år siden hans første album, «Inn for landing». Her tar han på mange måter en ny landing, og viser at hans klassikere tåler symfoniske arrangementer. Eller enda bedre; låtene hans vokser på det. De får en ny dimensjon. For det ble ikke helt som jeg trodde da jeg begynte å lytte på klassisk Eidsvåg, nemlig at det ikke skulle bli særlig spennende å høre hans mest kjente låter én gang til. Skepsisen forsvant fort. Den forsvant egentlig allerede på åpneren «Til alle tider». Ikke av hans aller mest kjente sanger. Men hør på teksten og på det flotte arrangementet. Det store høydepunktet kommer allerede på sang nummer to, «Kyrie». Mektig og svært. Mot slutten av «Kyrie» gjør Eidsvåg det han altfor sjelden har gjort de siste årene når vi snakker om studioalbum, nemlig å bruke kraften i stemmen sin. Her tar det virkelig av, og gåsehuden kommer i takt med vokalen og det mektige orkesteret. Vidunderlig og sterkt. Julestemning på «Kyrie». Kommer ikke til å høre på den mer før rundt advent.

Dersom vi fortsetter å løfte fram høydepunkter må neste sang bli «Dag for dom» . En sterk tekst med en melodi som får et nytt løft her. Akkurat det må være et viktig poeng når man leverer gamle låter i ny drakt. Denne sangen får et nytt og bedre liv her. Veldig bra!

Bjørn Eidsvåg og KORK klarer på en mesterlig måte å gi mange av sangene en ny dimensjon.Tekstene og stemmen hans forsvinner ikke. Dermed får hans refleksjoner, betraktninger, filosofiske tanker om livssyn, menneskets styrke og svakheter beholde sin kraft. På enkelte spor blir disse verbale elementene til og med forsterket, i alle fall på de dyptgående og substansielle tekstene og melodiene. Dette bør med andre ord låte veldig bra også i Kilden med Kristiansand symfoniorkester 6. og 7. februar neste år.

Det er de alvorstunge låtene som fungerer best. «På rett kjøl» med Kurt Nilsson blir litt småslapp og uinteressant. Det samme gjelder duetten med Lisa Nilsson, «Mysteriet deg», mens det låter langt mer smektende og forførende når Elvira Nikolaisen stiller med sin hese stemme på «Floden». Den nye låten, «Parkert», er vel heller ikke all verden.

Men dette er likevel et album med mange klassikere som fungerer med stryk, pompøsitet og det som ellers hører med.Dynamikken er likevel slående god. Fra det sarte og dvelende til kjærlighet, jubel og glede. Det er jo akkurat det som er Bjørn Eidsvåg. Han fyller hele spekteret av livet.