Alnæs gis oss skjebneåret 1814 som en suveren forteller.
Det er vel grunn til å tro at de flestes kunnskap om 1814 baserer seg på fjerne historietimer og en forenklet repetisjon av 17. mai. Alnæs’ "1814. Miraklenes år" er en spennende og engasjerende gjennomgang av dette helt spesielle året, året da vi vant mye av vår selvstendighet.
Alnæs gjør sakprosa til fin litteratur. Ikke minst blir historien nær gjennom hans ”nedenfra-perspektiv”. Historie er beslutninger og sterke personer. Alnæs veksler stadig mellom de mektige og den fattige og utsultede allmuen, slik at vi ser menneskene dette gjelder.
Alnæs’ skiftende perspektiv gjør at vi får med de strabasiøse reisene til og dagene på Eidsvoll. Det var enkle kår for utsendingene innkvartert på gårdene i omegn.
I 1814 fikk vi også egen konge igjen, Christian Frederik. Så var det krigen med svenskene, da, kanskje den vi hører minst om når 1814 nevnes. Kongen vår var uten militær skolering, svenskene ble ledet av den fordums franske Napoleon-general Karl Johan. Det var rått spill, men var Christian Frederik klok, dum eller en pyse da han holdt igjen? Han hylles for sin klokskap, også av Alnæs, men sikker føler jeg meg ikke.