I den velkjente og tidligere Oscar-nominerte islandske regissøren Fridrik Thor Fridrikssons siste film flyter flere tema i hverandre: Filmen synes et stykke på vei å være et utsnitt av et selvportrett, filmens fokus er på en islandsk filmregissør og hans finansielle problemer. I så måte uttaler hans kone: "Du lurer på om demens er arvelig, det spiller ikke noe rolle, du er likevel en forvokst baby".
I bakgrunnen lurer den store, kommende finanskrisen som herjet Island for ganske få år siden.
Men det som føles som hovedtemaet og som sitter kraftig i en etter visning, er regissørens mor og hennes tiltakende demens, det at han blir vitne til at hun billedlig talt går ned kjellertrappen og at han faktisk mister henne mens hun er ennå er i live.
Det er utført med en besk og smertelig nærhet, mye tyder på at regissøren selv har vært gjennom hva filmens regissør opplever. Denne åttiårige moren, hennes forvirring og hjelpeløshet, hennes brå kast i sinnet, hennes flakking mellom dagnær, skarp sansing og forfjamset glemsel, blir ivaretatt med et meget nærværende skuespill av Kristbjörg Kjeld. Hennes formilding av skiftene i sinnet, hennes ulogiske vredesutbrudd, hennes nakne øyeblikk da hun kanskje forstår eller bare føler dyp, er stor, fornem skuespillkunst.
Og det er dét en husker etterpå, og som en vil komme til å huske lenge. Ikke filmens klare, rene regigrep eller regissørens og det islandske samfunns økonomiske problemer.
Så: Se filmen på grunn av den realistiske og smertelige fremstilling av et eldre sinn som formørkes av demens.